tirsdag 31. mars 2009

Hvor dum kan man egentlig bli?

Her i Tromsø-land, her kan alt gå ann...
Nå skal ikke jeg skryte på meg å være den skarpeste kniven i skuffen, det kan vel denne bloggen bekrefte, men av og til må selv jeg rett og slett måpe over hvor mange idioter det finnes i min hjemkommune. Nå skal ikke dette være noen politisk blogg der jeg skal kaste dritt om kommune og politikere, men av og til er dumskapen så stor at den ikke kan forties.
Her i Tromsø har man nemlig hatt problemer med slagsmål og bråk når utestedene stenger pga at fulle nordlendinger plutselig hoper seg opp i gatene og i taxikøene. Dette skjer hver helg ca kl halv fire om natta. Politi og politikere har dratt seg i håret for å finne en løsning på problemet, men nå klarte kommunen altså å stenge absolutt alle gatene i sentrum akkurat kl halv fire natt til søndag. Hele byen var rett og slett hermetisk lukket for biltrafikk akkurat på det tidspunktet da etterspørelen etter taxier er på det største. Grunnen til at de stengte veiene var snørydding! Det MÅTTE jo gjøres akkurat da taxiene skulle tømme gatene for kranglefanter i sentrum. Dermed ble jo gatene fulle av allerede høylydte festdeltakere. Hadde de ikke vært sinte og farlige fra før, så kan man jo tenke seg hvor sinte de blir når taxikøene er eviglange og det ikke kommer en eneste taxi!
Dette er supert planlagt kjære kommune. Må bare legge til at dette er den samme kommunen som ønsket å arrangere vinter-OL. Hvordan de skulle ha løst snøryddingen under et slikt arrangement, er vi kanskje glade vi slipper å få greie på...

Aldri mer rent hår med ny sjef i huset...

Lillegutt begynner å nærme seg 3 mnd, og jeg begynner for alvor å innse at jeg har en ny sjef i huset. Telenors sitt slagord "Frihet til å velge" stemmer ikke for ho mor, gitt. Ikke en gang tidspunktet til når jeg kan ta meg en dusj har jeg selvråderett over. Nå er klokka snart 11, det vil si at nå begynner et babytreff i byen der vi mødre samles på kafé for å skryter av nurkene våre og klage over såre brystvorter og lite nattesøvn. Hadde jo planer om å delta på dette kaffeslaberaset, men her sitter jeg altså. Har ikke engang fått meg en morgendusj pga en 8 kg klump med enorme bollekinn. Han har enda ikke gitt meg tillatelse til å begynne på morgenritualene, så da sitter jeg her og venter på audiens.

Alt man ønsker er å få ungene til å sove. I går klarte jeg å få dem til å sove samtidig!

Det er rart med det. Når man er gravid kan man ikke vente på å få gullungen ut slik at man kan tilbringe hverdagen med den nydelige skapningen man bærer på, men når du da endelig har fått ungen ut i friluft, er alt du ønsker at den lille skal falle i søvn. Du gjør ikke annet enn å vugge og synge til ungen for at den skal sovne, og gleden er enorm når du endelig får det til...
Det er akkurat slik jeg holder på nå. Lillegutt ligger godt plassert i vippestolen med sutt og lune tepper. Jeg sitter ved siden av og skriver mens jeg vugger ham som besatt med høyre fot. Det nytter desverre ikke. Nå bare håper jeg at jeg rekker å komme meg ut på en liten trilletur før denne nydelig dagen er over. Sola skinner fra en knallbå himmel, og jeg sitter fastlåst i lenestolen med fett hår. Ja, ja...

mandag 30. mars 2009

Har gjøken blitt ko-ko?


Jeg har lært at når du hører gjøken sitt ko-ko, så er det et sikkert vår/sommertegn. Det skal da bety at du nå kan både sette deg i gresset og gå barbeint ute uten å bli forkjølet. Det var derfor med undring jeg hørte gjøken gaule ko-ko rett bak huset, for utenfor stuevinduet mitt ser det nå slik ut...
Gjøken mener jeg nå trygt kan sette meg i gresset...

Gjøken må jo ha blitt helt ko-ko, for kjære lille gjøk, jeg går desverre ikke ut barbeint helt enda. Når det gjelder det med gresset, så kanskje gjøken mener jeg skal finne frem hakke og spade. En fjellvettregel sier jo at man skal grave seg ned i tide, og denne tromsøgjøken synes sikker det er på høy tid at våren nå skal komme. Dermed ko-koer han det han kan for å få litt fortgang i sakene.



lørdag 28. mars 2009

Jeg er optimistisk - til det motsatte er bevist...


Man lærer aldri av sine feil, så nå har jeg gjort det helsprø stuntet og bestilt sminke fra lookfantastic.com. Ikke nok med at jeg har bestilt sminke, det er foundation, consealer og rouge fra et merke jeg aldri før har testet, så jeg aner ikke om fargetonene er de rette for meg siden jeg selvfølgelig da aldri har prøvd dem...

Fint skal det være...

Merket id skal jo være så fantastisk har jeg hørt, så da slo jeg til når jeg så at det var salg! Venter i spenning på pakken som kommer i posten. Sminken skal selvfølgelig prøves ut, og om jeg blir seende ut som en klovn etterpå, så skal dere vite at jeg har knallbra sminke (vunnet massesvis av tester) som trenger en ny eier:) Først til mølla etc....


onsdag 25. mars 2009

Da har jeg klart å pine min samboer i flere dager...

Penger er ikke til å spøke med:)
Herregud som jeg har ledd! Restskatt er som regel aldri, og da poengterer jeg ALDRI arti, men restskatten i år har gjort så jeg har flirt så tårene har trillet. Konvolutten fra Skatteetaten dumpet ned i postkassa mi, og til tross for at jeg har økt skatteprosenten, ble det tradisjonen tro restskatt på meg igjen. Dette er vi ikke ukjent med her i huset, så da samboeren min spurte hva restskatten ble på denne gangen, skulle jeg være arti å doble den fem ganger bare for å se raksjonen hans. Meningen var selvfølgelig å etterpå fortelle at dette bare var tull, men akkurat da jeg nevnte beløpet, så må det ha skjedd noe innenfor husets fire vegger, for sannheten kom altså aldri frem. Akkurat hva som skjedde kan hverken min samboer eller jeg huske, og dagene har gått uten at jeg har ofret spøken min en eneste tanke. Min stakkars samboer har altså gått og tenkt på denne forbakede restskatten i flere dager, og avslørte ikke løgnen før han hørte meg snakke med min svigerinne om nettopp årets skatteoppgjør. Plutselig fyker han i været fra sin komfortable liggestilling på sofaen. Han hadde overhørt det egentlige beløpet som skulle innbetales. Jeg, som hadde glemt spøken, fikk litt dårlig samvittighet for å ha pint min samboer med økonomiske kvaler i dagevis, men jeg ønsket en reaksjon - og det fikk jeg!

Full ufrivillig spurt!

Fin bil, men ubrukelig med flatt batteri!
Jeg tror ikke alle er lagd for å løpe. Hadde jeg vært lagd for å løpe, så hadde jeg nok oppdaget det før en alder av 30 år, og nå kan jeg altså konstatere at jeg verken er lagd for å løpe eller er serlig glad i å løpe - i alle fall ikke når man må løpe med barnevogn på ubrøytede veier så tidlig på morgenen at Gud enda ikke har hatt tid til å sette fuglene i trærne...
Det hadde seg nemlig slik at min lille Magnus var kalt inn på Helsestasjonen, og med min usedvanlige flaks hadde vi fått den første timen som var å oppdrive. Å få time på et bedagelig tidspunkt som f.eks. kl 12, er noe jeg bare kan se langt etter. Dermed var det tidlig opp og ut i bilen for å komme seg avsted. Jeg hadde dagen før parkert bilen utendørs i vinterkulda, og da er det jo innmari typisk at kulden - og at jeg hadde glemt å lukke bagasjerommet ordentlig så lyset i kupeen hadde stått på hele natta - gjorde så doningen rett og slett ikke ville starte... I mellom noen kraftige nordnorske gloser klarte jeg i en imponerende stor fart, synes jeg selv, å få ungen pakket inn i ulldresser, vognpose og i vogna, før jeg ufrivillig altså da måtte legge ut i en full spurt. Jeg må ærlig innrømme at jeg har en helt begredelig kondis, og i mitt firsprang med barnevogna klarte jeg faktisk ikke å huske sist gang jeg frivillig tok meg en løpetur. Jeg rakk frem akkurat i tide, utrolig men sant.
Da var det verre for min stakkars samboer som etter endt arbeidsdag kom hjem for å få liv i bilen. Jeg hadde selvfølgelig ikke parkert slik at det gikk ann å nå panseret med startkabler. Neida, jeg hadde parkert snuten godt inn mot en kjempebratt skråning. Bilen veier 2.2 tonn, og den måtte altså dyttes ut i høy snø... Sorry! På toppen av det hele hadde vi to sett startkabler som IKKE virket - det var heldigvis ikke min skyld:)

tirsdag 24. mars 2009

Da har jeg kastet alt av selvrespekt...

Det er sjelden jeg føler meg så dum som når jeg sitter i en frisørstol og får striper i håret. Man er jo ikke akkurat et lekkert syn der man sitter med hele aluminiumsfolierullen dandert i hårpryden som for anledningen står som antenner i alle verdens retninger. Heldigvis pleier man å sitte stille i en stol med nesa i et ukeblad og vente på at seansen er over, men slik gikk det selvfølgelig ikke idag på grunn av denne illsinte krabaten...


Da den stakkars frisøren hadde blandet fargene som skulle smøres i håret mitt, våknet udyret i vogna og satte i å vræle. Jeg, som satt omringet av speil på absolutt alle kanter, måtte finne frem puppen. Det er ikke hver dag man ser ammingen sin fra alle vinkler - men tilbake til sølvpapiret i håret som tok fra meg all selvrespekt idag. Magnus var nemlig ikke fornøyd med kun pupp, så da frisøren endelig hadde fått hele sølvkreasjonen i håret mitt, var ho mor nødt til å ta med seg skrikerungen ut på vandring i vill fart med vogna for å få guttungen til å holde munn. Alle på frisørsalongen, inkludert meg, var mektig lei gneldringa, så jeg var nødt til å få han til å sovne. Jeg kan love dere at man er et lett blikkfang når man strener på kjøpesenter med aluminiumsfolie i håret og en rabiat unge i vogna.
Ikke fikk jeg klipt meg heller, hverken jeg eller frisøren hadde nerver til mer...

Hvorfor oransj ball??


Satt og bladde meg gjennom tv-kanalene igår, og kom over fotballkampen mellom TIL og Rosenborg oppe på Alfheim. I et inferno av snø og hvitt landskap hadde arrangørene gitt spillerne en oransj ball. Hvorfor det??? Tenk så arti kampen hadde vært hvis ballen hadde vært hvit!!
20 forvirrede menn som løper rundt uten mål og mening i snøkaoset. To stakkars keepere som kaster seg fortvilet rundt i målet, uten å ane om spissen som kommer løpende mot dem har en ball mellom bena, det vet forresten ikke spissen heller. Forvirret dommer som sprinter dit hvor det virker som det skjer noe, men spillerne selv aner ikke om de faktisk har sett ballen de siste fem minuttene. Noen stakkars linjedommere som spurter langs sidelinjen og vifter febrilskt med flaggene sine. Publikum som ikke aner hva som skjer på banen og like så godt kaster en ball til utpå - noe som ikke blir oppdaget av dommeren, han har jo ikke peiling på hvor den første ballen er, og trenere som i et fortvilet forsøk på struktur på banen begynner å smøre blå Swix under skosålene på spillerne sine etter gode smøretips fra Thomas Alsgaard som har blitt huket inn som ekspertkommentator. Hvem som vinner kampen er det ingen som vet, siden ingen er sikker på hvor ballen, eller ballene, har vært de siste 90 minuttene...
DET hadde vært underholdene fotball. Hadde det vært slik, skulle jeg også fulgt kampen!

mandag 23. mars 2009

Ikke tykk, bare litt kraftig...

Tykk men veldig blid. Magnus 2 mnd gammel...

Sjekk de armene!

Lillegutt begynner faretruende fort å bli storegutt. Han får si som Obelix, han falt rett og slett i gryta, for makan til stor og sterk 2 måneder gammel baby skal man lete lenge etter. Til og med legen på helsestasjonen måtte medgi at Magnus er en av de største på sin alder. Ikke så rart kanskje, når man legger på seg ca 1 kg i uka. Nå er Magnus godt over 8 kg og har allerede begynt å bruke str 74 (for babyer på 6-9 mnd...).
Dermed er det bare å pakke vekk alle klærne ho mor kjøpte inn i mindre str, for de str hoppet like så godt Magnus over. Han gikk rett fra str 56 til nå 74. Dermed kan jeg medgi at store deler av babyklærbudsjettet kunne jeg like så godt ha kastet rett ut av vinduet, for poden har ikke brukt de innkjøpte klærne;)

Flinkeste jenta i verden!

Sovet alene hos bestemor og bestefar for første gang!

Da er det altså bevist. Lille Amalie er mye tøffere enn mor si, for hun syntes ikke det var skummelt å sove helt alene i Bardu. Jeg for min del grudde meg, for jeg var sikker på at hun kom til å få hjemlengsel. Men Amalie sov hele natta gjennom, uten tegn til savn etter mor eller far. I følge sin bestemor sto hun opp idag kl 6 og var så fornøyd med at hun hadde sovet hele natta! HELE NATTA! Det er ganske utrolig, for jeg kan telle på en hånd de gangene hun har gjort det i løpet av hele hennes liv. Jøss!
Da var det noe annet med Lillegutt i natt. Han sover ikke hele natta, tro meg. Matvraket vil ha mat ca hver andre time. Skrekk og gru...

søndag 22. mars 2009

Ammetåke eller ren idioti?

Man skulle ikke tro det var mulig, men jeg klarte altså å lage meg kveldsmat jeg ikke hadde lyst på!
Satt i godstolen og følte meg helt klar for deilig brødskive med hamburgerrygg, philadelfiaost og paprika. Gikk på kjøkkenet for å diske opp, og satte meg så i stolen igjen. Da jeg skulle glefse i meg maten, så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde laget meg brødskiver, men havregryn med melk!
Jeg har altså laget kveldsmaten jeg pleier å lage til min datter - men hun er ikke engang hjemme! Hun overnatter hos sine besteforeldre i Bardu. Slå den!!! Dermed var det bare å spise den trauste kveldsmaten til Amalie, og håpe på en mer velsmakende meny imorgen...

Ut på tur med bæsj i bleia...

Sarah på 3 år trives på sparketur!

Marte og Sarah sørger for at "ho mor" og Lillegutt kommer seg på søndagstur!

Etter en våkenatt med bæsjebleier og minimalt med søvn, klarte Lillegutt og jeg å komme oss ut på tur i det vakre vinterværet. Marte, med sin nydelige Sara på tre år, kom som avtalt og hentet oss. Etter en fantastisk tur der jeg klagde på restskatt, og Marte fortalte om den snille kemneren som hadde gitt dem masse penger tilbake, bestemte vi oss for å dra hjem til henne. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg stellebaggen, og jeg hadde ikke før satt meg i sofaen før Lillegutt begynte å gjøre forretninger - store forretninger! Bæsjen gikk gjennom bleia og begynte å sive oppover ryggen og gjennom bodyen. Dermed var det bare å kaste seg rundt, dytte ungen ned i ulldresser og voksiposer, få på seg yttertøy og fare som en virvelvind gjennom byggefelt og brøytekanter så snøfokken sto, for å komme seg hjem før bæsjen hadde kommet inn under armene og opp i nakken på guttungen.
Nok en helt vanlig søndag med andre ord:)

Prinsessa sover søtt


Fikk akkurat tilsendt et bilde av Amalie som sover hos besteforeldrene sine. Får håpe hun sover like godt imorgen når hun skal overnatte i Bardu alene for aller første gang. Det er kanskje ho mor som gruer seg mest?? Vi mødre bekymrer oss for mye. Så lenge hun har sutta og sin faste følgesvenn, Brum, lider hun ingen nød:)

lørdag 21. mars 2009

Da er det gjort!

Tenk at jeg nå skal få meg en blogg! Gleder meg veldig til å prøve ut dette, for jeg har aldri før hatt noe slikt. Er jo nå i barselpermisjon, så jeg har ambisjoner om å klare å holde denne bloggen oppdatert med bilder og historier.
Akkurat nå ligger min nydelige prins på 2 mnd og sover sine søteste drømmer. Samboer og eldste datter på 2,5 år er i Bardu hos mine svigerforeldre. Jeg er veldig spent, for lille Amalie skal være der alene noen dager for aller første gang. Min kjære kjører hjem til meg og Lillegutt i morgen, og Amalie skal etter planen hentes igjen på onsdag. Vi får nå se hvordan det går, for Amalie er veldig glad i pappaen sin, så at han drar fra henne kan bli en utrøstelig affære... Vi krysser fingrene på at dette er noe hun vil sette pris på, og at mine svigerforeldre får noen koselige dager med gromjenta.
Blogglisten
Related Posts Widget for Blogs by LinkWithin