Når han far steller hjemme

Vi er nå gått inn i den stille uke, men i heimen går det alt annet enn stille og rolig for seg. I går hadde jeg nemlig et viktig møte på morgenkvisten. Han far var allerede dratt på jobb, så jeg var alene med ansvaret for å få ungene trygt i barnehagen.

Noe svett hadde jeg kommet meg helt ut i yttergangen med småtrollene, og det var nå yttertøy det skulle sloss om. Alt gikk bra helt til jeg kom til skoposene til 1-åringen. Siden han ikke akkurat er en ballerina på isen, har han myke varme skoposer til utebruk, men å finne disse fordømte skoposene var alt annet enn enkelt. Jeg lette høyt og lavt, øverst og nederst. Jeg hoppet for å se oppå skap, jeg krabbet for å studere hyblekaninene nøyere, men nei. Posene var og ble borte. Siden det er nydelig kaldt vær i Tromsø, må jo poden ha skoposer på beina, så jeg begynte å bli hysterisk. Klokka tikket, og jeg sto bom fast.

I et siste desperate forsøk tittet jeg inn i vaskemaskina han far hadde satt på før han dro på jobb, og gjett hva jeg fant som ei druknet katte... SKOPOSENE!!!! Søkk våte og fulle av såpe fant jeg altså fottøyet som Lillegutt skulle ha på seg i -5 grader...

Jeg kastet meg på telefonen og kom med noen sannhetens ord. Kastet meg deretter i bilen og kastet sist men ikke minst Lillegutt i fanget til far som satt noe forfjamset på kontorstolen.

- Han her får du passe på idag. Han kan ikke dra i barnehagen. Bleier og mat ligger i sekken. Ha en fin dag!

Dermed ble det pappakos på Lillegutt. Jeg og 3-åringen kom oss derimot vel frem til både barnehage og møte.

Ha en skoløs dag dere også!