Jeg bryter lover og regler...

Man kan mildt sagt si at min mor var oppgitt over meg 17.mai. Å kalle henne bunadspoliti er faktisk ikke å overdrive, og da er det ikke så rart at hun ble himmelfallen da jeg viste frem bunadssølvet mitt... Det var noen år siden det hadde blitt pusset, for å si det slik. Etter en time med heftig sølvpussing kunne jeg heldigvis vise meg utendørs uten en alt for oppgitt mor...

... men mitt personlige bunadspoliti var fortsatt ikke helt fornøyd. Bunadskoene mine er nemlig forsvunnet fra denne jordas overflate.

Bunadspolitiet i midten her godtok mine svarte sko, men hun var ikke helt fornøyd... Jeg har i alle fall lovet å lete etter mine sko og oppbevare bunadssølvet i plastikk - gjør man det, holder man seg innenfor de strenge bunadslovene, nemlig.

Om dette tilbehøret på 13 kg og 16 mnd er et godkjent tilbehør i utringingen til bunaden, tviler jeg sterkt på... Men denne krabaten gir blanke i både bunadspoliti og bunadslover. Han tok like så godt og sølte jordbær på bunadskjorta mi. Da ble bunadspolitiet stresset! Politiet tror nemlig ikke at jeg klarer å fjerne flekken på godkjent måte, en bunadsjorte må nemlig kokes og stelles etter alle lover, regler og underparagrafer, så bunadspolitiet tok frivillig på seg oppdraget med skjortevask. Flaks for meg :) Av og til er det deilig å ha en mor som er bunadspoliti!

Dere får ha en lovlydig kveld dere også.

Bananmuffins

Vi har noen helt fantastiske dager her i nord, men det som ikke er fullt så fantastisk er at Lillegutt starter dagen i 4-5 tida... Det er så tidlig at det faktisk gjør vondt å stå opp.

Det fine med morgentorturen er at man har enormt lange dager. På mandag hadde vi derfor nybakte bananmuffins til lunsj kl 10.00. Prinsessa ville at vi skulle bake, og da klarer ikke ho mor å si nei.

Det kan jo legges til at jeg er enormt glad i ferskt bakverk, og disse bananmuffinsene var skikkelig gode. Som dere ser minner de om både boller og scones. De er saftige og smakfulle, så det er bare å kaste seg rundt!

Her er oppskriften:

50 g smør 2 bananer (ca 250 g uten skall) 150 g sukker 1 egg 1 ts vaniljesukker 1 ts bakepulver 250 g hvetemel

Fremgangsmåte: Smelt og avkjøl smøret. Mos bananene. Rør i sukker, vaniljesukker, det avkjølte smøret og lett sammenpisket egg. Sikt i hvetemel og bakepulver og bland deigen forsiktig sammen (rør så lite som mulig). Sett doble papirformer utover på en stekeplate og fyll deigen i formene ved hjelp av to spiseskjeer. Stek muffinsene midt i ovnen ved 200°C i ca 15 min. Jeg måtte steke dem i 20 min denne gangen.

Vel bekomme!

Jeg har kjøpt meg arbeid...

Her ser dere hvordan jeg har hatt det i pinsa. Tenk å betale millioner av kroner for å stå og arbeide hele langhelga... Jeg har rett og slett kjøpt meg arbeid. Det verste er at verken jeg eller min kjære har et lite snev av kunnskap om det som vokser og gror, så derfor er det ikke så farlig at vi bruker 3 åringen til å luke i beddene...

Amalie er en flittig liten maur, og dro villig opp det hun mente var ugress... Hva hun egentlig luket ut av beddene aner vi ikke, og godt er det!

Det artige var at min kjære leide seg minigraver og røsket opp en hel hekk med ett eller annet merkverdig som var plantet midt på plenen. Med overraskende pågangsmot og positivitet har han nå sådd ny plen i gjørmebadet som sto igjen når utysket var borte.

Eller rettere sagt, han tror han har sådd plen. På dette arealet med jord har han klart å så gressfrø beregnet for 180 kvadratmeter gressplen... Hva som kommer opp aner vi ikke, men det blir nok en mettet plenløsning. En gressjungel det ikke blir mulig å beseire uten litt bomber og krutt :) I iveren begynte han også å klippe ned alt av busker. Uten snev av kunnskap, stusset han ikke bare på greinene, neida, han klippet dem HELT NED. Han lover på tro og ære at buskene vil vokse opp i rekordfart og skjerme hagen for innsyn i løpet av noen soldager. Tror jeg ler meg ihjel....

(Hvis dere ser til høyre for trampolina, ser dere restene av den ene busken som er klipt ned. Ja, jeg mener den lille brune flekken på plenen litt der bak ved trærne. Det ser ikke akkurat ut som en busk lenger for å si det sånn, og vi hadde mange slike busker...)

Det fine med å ha kjøpt seg enormt med utearbeid, er at vi dermed har STOR plass til trampoline. Nå mangler vi bare sandkasse, husker og en del blomsterkrukker. Hva jeg skal plante nedi blomsterkrukkene aner jeg ikke, så hvis noen har gode råd på hva som overlever en kald sommer nord for polarsirkelen, så tar jeg i mot alt med et stort TAKK!

Nå skal jeg pleie vannblemmene jeg fikk av rakingen, så får dere ha en blemmefri kveld.

Elisabeth gjør ting hun ikke kan

I to dager har jeg gjort ting jeg absolutt ikke kan - HAGEARBEID! Det nye huset vårt har en enorm hage og MANGE bedd. Når jeg tror jeg har fått oversikt over uteområdene, så finner jeg jammen meg nye bedd. Jeg fant til og med en hage jeg ikke visste om... Dermed har jeg nå vannblemmer inni hendene etter raking og luking, så mens jeg gjør ting jeg ikke kan, skal dere få nyte fantastiske Aiden - han kan absolutt det han driver med. Han er kun 11 år og selvlært danser. Se og nyt!

Ha en dansende kveld dere også!

Om å bo seg blind...

Man kan faktisk bo seg helt blind. Til tross for store øyne, ser jeg ikke lenger hvor grusomt badet vårt er. Da vi kjøpte huset var mitt første gjøremål å få pusset opp elendigheten. Nå har det gått snart 4 mnd, og ingenting er gjort... Det værste er at jeg ikke lenger ser hvor forferdelig badet er, ikke før jeg er hos andre og ser hvor delikat de har det...

Men det er ikke bare det estetiske i hverdagen som gjør meg blind. Min kjære og jeg har vært sammen siden 1998, og det skal ikke gjemmes under en stol at det er jeg som er den snakkesalige av oss. Jeg skvaldrer og skravler dagen lang, og min kjære kommer med de forventede "ja" og "mmm". Dermed er jeg fornøyd og kakler videre. Her en dag gikk ikke denne enkle kommunikasjonen så bra. Jeg skvaldret som vanlig, og min kjære sa "ja" som vanlig. Da stoppet jeg opp med en brysk mine, det passet nemlig overhodet ikke med et "ja" som svar!

"Hvorfor sier du ja til det?" sier jeg noe indignert.

"Hæ??" sier min kjære fortvilt. "Sa jeg ja?? Skulle jeg si nei??"

" Om du skulle si nei?? Har du ikke hørt etter?" sier jeg veldig indignert.

" Jeg visste ikke at det du pratet om var viktig" innrømmet han....

Dermed har vi jammen bodd oss litt blinde, og i dag tok jeg meg selv i å liste meg rundt i huset. Jeg er nemlig hjemme med en kvalm Amalie, men Lillegutt er frisk og sprek i barnehagen. Siden jeg ikke kunne se ham for øyeblikket, går dermed jeg inn i autopilot - jeg tror Lillegutt ligger og sover. Helt blind har jeg altså listet meg rundt og ryddet og stelt, fullt konsentrert om å ikke vekke guttungen som ikke er hjemme. Ja, ja. Amalie har i alle fall fått en stille og fredelig dag sammen med mammaen sin.

Ha en blind fredag dere også!

Nye superlativer :)

At ungene har god selvtillit skal man vel egentlig bare være glad for, det tar nok ikke lang tid før medier og jantelov banker alt av god selvfølelse ut av et stakkars barnesinn. Min dukke på 3 år er i alle fall full av gode tanker om seg selv for øyeblikket. Hun har ved flere anledninger fortalt oss hvor høyt hun elsker seg selv, men i forrige uke kom hun med et nytt gullkorn.

I følge Amalie, så er jo hun noe av det flotteste på denne jord. Hun er så spesiell at hun nå har laget et eget superlativ knyttet til sitt eget navn. 3-åringen går stadig nye veier... Er det noe som er vakkert og spesielt, er det "Amalisk". Det skal jeg huske når hun er 14 år og fortvilet over at alt er galt.

Dere får ha en Amalisk dag alle sammen. Forresten, her i Tromsø regner det, så kanskje dere heller får en Elisabethsk torsdag ;)

Må det være så vanskelig?

I likhet med meg, må min "nye" kåk få seg en aldri så liten fasadeforbedring. Etter at sola har kommet tilbake til Tromsø ser jeg at huset ser ut som:

1) Det har stått litt for lenge i Nord-Norge (hvilket det har...)

2) Det har vært utsatt for litt for mange snøstormer (hvilket det har...)

3) Det er litt for mange år siden det sist ble malt ( noe som sikkert også stemmer...)

Dermed må nok ho mor frem med malerpenselen i sommer, men det er ikke det jeg klager over i dag. Jeg har nemlig vært på en surfetur på internettet, og sikkert pådratt meg mine første grå hår. HVORFOR I ALL VERDEN MÅ MAN HA SÅ MANGE ALTERNATIVER PÅ MALING???

På Jotun.no kan man laste ned bilde av huset sitt og dermed få se huset i all verdens fargekombinasjoner. Det er ikk bare snakk om å finne farge til selve huset, neida, man må også tenke på vindskier, vinduskarmer, mur og inngangsparti. OH MY GOD!!! For å gjøre alt mye enklere for en frustrert husmor, så er ikke hvit hvit, neida, det heter eggehvit, frostrøyk og fandsens oldemor. Dermed rotet jeg meg bort i all verdens kulører. Kjenner nå at jeg virkelig kunne ønske at det kun fantes 2 farger: Vil du ha den fargen, eller den fargen? Hvis du ønsker den første fargen, må vinduskarmene være i en bestemt kontrastfarge. Enkeltpenkelt.

Neida, slik er det ikke. Langt der i fra. Etter dagens forvirrende nettjungel, vet jeg engang om jeg ønsker huset hvitt, men håret har helt sikkert blitt grått...

Ha en fargesprakende kveld dere også!

Den som venter på noe godt.....

... venter jammen meg ikke forgjeves. I februar forsvant nemlig min kjære mobiltelefon på mystisk vis. Plutselig var den bare borte. Jeg lette og lette, men nei - den var søkk vekk. Jeg ringte etter den, men det var stille som i graven. Dermed var det lett å gi skylden på Lillegutt. Han har det nemlig med å naske mobiltelefoner, fjernkontroller og alt annet som IKKE SKAL STJELES.

Ettersom dagene gikk, var jeg sikker på at Lillegutt hadde klart å kaste mobilen min i søpla, men i dag fikk jeg en morsom SMS fra min venninne.

Hun hadde nemlig gjort et dypdykk i stelleveska si, og gjett hva hun fant på bunnen av sin gigantiske veske?

Mobilen min! N0e flau kom hun med telefonen min på døra.

Lene: Det blir vel blogginnlegg om dette....????

Jeg: Ja, det blir det garantert!!!!!

Jammen bra jeg ikke er den eneste som roter meg fullstendig bort i overdimensjonerte stellevesker. Kanskje jeg skulle ta en titt i veskene mine ikveld, man vet ALDRI hva man finner nederst på bunnen :)

En annen ting som også gjør meg lykkelig er at jeg har fått meg ny jobb!!!

Nå skal jeg jammen meg jobbe som journalist igjen. Kan skrive mer om det en annen gang, men som dere forstår sitter jeg i kveld og bare gliser fra øre til øre.

Ha en glisende dag dere også!