Når intelligensen glimrer med sitt fravær

Av og til føler jeg at intelligensen er glimrende, men til tider glimrer den med sitt fravær...

Der jeg jobber er det nemlig MANGE parkeringsplasser, og da mener jeg parkeringsplasser med plass til mange hundre biler på hver plass. Parkeringsanlegget rundt jobben er så stor at hvis man ikke prøver å holde seg til en fast, så kommer man lett opp i fortvilende situasjoner. Det gjør nemlig jeg. I Tromsø er det full vinter, det stormer og blåser - og gjett om det er irriterende å virre rundt etter bilen med håret til værs og frostblemmer i kinnene. Når det i tillegg er mørkt som natta her i nord, blir leting etter bil etter endt arbeidsdag en strabasiøs affære.

Når man i tillegg har surret vekk hanskene og glidelåsen på vinterjakka har satt seg fast, så er jo hverdagen rett og slett glimrende. Det med glidelåsen er faktisk EKSTREMT irriterende. Det går ikka ann å få den opp, så dermed må jeg ta den på meg slik man kler på seg en sovepose. Jeg må stikke begge beina oppi jakka, for så å dra den opp mot halsen så jeg kan smette inn armene. Ekstra morsomt er det at den er såpass trang at gensere og topper dermed også blir dratt oppover så de ligger som en pølse oppe ved brystet. Da begynner bryderiet med å klare å dra genseren underfra, for å dra den ned mot baken der den hører hjemme.

Jeg skal si jeg er et syn når jeg kommer i butikker etc og blir varm og ikke kan åpne jakka. Jeg må åle den av meg. Så hvis det er noen som lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så er det vinterjakka jeg så på B.young. Sukk.

Ha en glimrende aften dere også!

(Bildene er fra høstturen jeg og Amalie tok til Vestlandet. Det øverste bildet er barndomshjemmet til pappa, og det nederste er utsikten fra barndomsheimen til mamma)