På to hjul i svingene

Takke meg til at jeg har torturert meg selv med spinning på treningsstudio. Der er man jo vant til å måtte tråkke for full guffe i tungt gear. Jeg har mang en gang forbannet både spinningsykkelen og instruktøren og ment at sistnevnte hadde et indre ønske om at jeg skulle svime av på sykkelsetet.

For noen uker siden kom denne erfaringen til nytte. Familien sto nemlig opp til et flott vær, og vi kastet oss på syklene. Vi ville opp på toppen av Tromsøya der det ligger et vann med sultne ender. Ulempen er at vi bor langt ifra dette vannet, på en helt annen øy, og at ungene ikke klarer å sykle så langt selv. Dermed ble de plassert i sykkelvogna som han far skulle trekke, og ho mor måtte utstyres med sekk og niste.

I sol og sommer syklet vi av sted, og jammen meg klarte jeg å sykle helt opp til Prestvannet, noe som er en tøff stigning, uten å gå av sykkelen. Det ante meg at noe kom til å skje, for denne utflukten hadde gått litt for lett. Og selvfølgelig, Lillegutt bæsjet i bleia, noe som alltid skjer når man er langt unna både bad og vask, men vi hadde flere hindringer foran oss.

Da vi begynte på hjemoverturen kom det en trailer i en slik hælv...fart, at sand og småstein forplantet seg under øyelokkende. Uten hverken klarsyn eller sidesyn skulle jeg prøve å gire, men da hadde sykkelen hengt seg opp. Det gikk ikke an å få sykkelen ut av 17.gear!

Da kan dere jo tenke dere hvordan det er å skulle forsere denne brua:

Sandnessundbrua på 1220 meter. Brua er eneste måte å komme seg hjem på, og når man har en sykkel som kun er i 17.gear må man jammen tråkke til. Jeg tok en enorm tilfart, og tråkket på det jeg kunne. Jeg suste avgårde, og oppover bar det. På veien møtte jeg selvfølgelig andre syklister, men jeg måtte bare rope ut et "Unnskyld!" og tråkke som om fanden selv var i hælene på meg. Jeg har lært såpass i spinningsalen; når man har et tungt gear, så må du for alle del IKKE gi slipp på intensiteten, man må peise på uansett om lungene kollapser og du ser røde flekker på netthinna. Så oppover bar det, pusten raspet som sagblad og hjertet slo krøll - men jeg kom opp! På toppen hang jeg som en gammel kjøkkenklut over sykkelstyret, og en stund etter kom min kjære seg til toppen med et overrasket uttrykk.

– Det der hadde jeg jammen ikke ventet, smilte han. At ho mor kunne passere både syklister og mosjonister på en sykkel i 17.gear var mer enn han hadde trodd :)

Nå gleder jeg meg bare til vi skal på sykkeltur igjen, for min sykkel står fortsatt i 17,gear, og min kjæres sykkel har også klart å få en defekt. I nedoverbakke klarer han ikke å la sykkelen trille med pedalene i ro, de har hengt seg opp. Så når han får stor fart, går beina som trommestikker - man kan jo få kramper av mindre.

Så her går det på to hjul i svingene!!

Ha en svingende aften dere også!