fredag 29. april 2011

Å dø av skam...

(Denne gangen var faktisk prinsessa helt uskyldig, og ja, det er fortsatt vinter i Tromsø)

Å dra på handletur med familien kan lett bli en pinlig affære. Som regel er det ungene som gjør så jeg havner i de rareste situasjoner, men i dag var det faktisk min kjære som gjorde så jeg hadde mest lyst til å grave meg ned.

Vi var nemlig på helgehandel, og ungene gjør som de alltid gjør, løper rundt og lager totalt kaos. Fortvilt prøver jeg å få tak i en, men da stikker en annen av - i slike stunder er man takknemlig for at man har en staut mann man kan lene seg til... Men det har jeg altså ikke.

Vår noe kaotiske handletur hadde klart å ende opp ved ferskvaredisken, og en hyggelig eldre ekspeditrise smilte vennlig. Vi pekte på hva vi ville ha, og lurte på om hun hadde noen gode tilberedningstips. Det hadde hun, og det er altså da min bedre halvdel bryter ut:

- Det blir jo lett. Vi kan jo bare KUKE og krydre!

Kuke??? Han mente å si koke, men så kom det ut helt feil.

Åååå, la meg grave et stort hull jeg kan hoppe oppi. Gjerne et som er sammenleggbart, slik at jeg kan ta det med meg ved neste nødstilfelle.

Ha en kukende fin kveld dere også....

torsdag 28. april 2011

Støv på hjernen

(Min kjære i grillbua med pølsene sirlig dandert til steking)

Akkurat nå kunne jeg ønske at det gikk an å vaske av støvet min kjære har på hjernen. Den fyren er ikke som andre mannfolk, han hater nemlig rot og uorden. Dermed så pakker han vekk alt han synes ser rotete ut. Dette er til tider en flott egenskap, men i dag holdt jeg på å klikke i vinkel. Jeg jobber nemlig som journalist, og har et lite fint kamera som jeg bruker, dette kameraet hadde jeg tatt med meg hjem.
Så hender det som man stadig ønsker, VG vil ha saken min, med bilder og alt. Lykkelig finner jeg frem artikkelen og skal til å redigere bildet, men hvor svarten er kameraet der bildet ligger? Jeg leter høyt og lavt, i vesker, bagger, skuffer og skap. Småelig hysterisk innser jeg at det er søkk vekk, noe som er grenseløst irriterende for jeg mener jeg la det på et synlig sted.

Panikken øker, og jeg leter enda mer hysterisk rundt mens jeg begynner å småbanne for meg selv. " Jeg så det jo nettopp, jeg mener det lå her inne, helv..., det er jo ikke mulig at det skal forsvinne, fa..., bare ikke ungene har fått tak i det, det er jo fa.. ikke mulig at det skal forsvinne!" Sånn går jeg og gremmes og blir mer og mer forbanna. Og før språket går ned til fullstendig neandertalernivå, ringer jeg han med støv på hjernen.

Joda, han har sett det!
- Det lå på hattehylla og rotet til i gangen. Så jeg ryddet det vekk, sier han fornøyd.
- Hvordan kan et lite kamera ligge på en hattehylle og rote til inngangspartiet, og hvor i all verdens land og rike har du gjort av det? spør jeg mens jeg prøver å puste rolig.
- Jeg ryddet det vekk.... Har du sett i kommoden? I skuffene?
- Ja, opptil flere ganger, og det er ikke der. Du må jo huske hvor du har gjort av det?
- Hmmm, har du sett i klesskapet?
- I klesskapet? Har du lagt kameraet i klesskapet?

Sånn er nemlig min kjære. Så lenge ting ligger inni skap eller oppi skuffer, mener han det er ryddig. Å ha noe pent liggende på en åpen hattehylle er rot.

Jeg fant heldigvis kameraet til slutt. Han hadde altså lagt det oppi en kurv der jeg har skjerf. Veldig logisk...

Så, for å repetere meg selv: Går det an å vaske vekk støvet som er på hjernen til min kjære?

Ha en støvfri kveld dere også

Blogglisten
Related Posts Widget for Blogs by LinkWithin