Dagens unger...

... er vesentlig mer high-tec enn det jeg var som barn!

I påska var vi nemlig på hytte uten strøm og do, en ekte hytte-hytte med andre ord.

Prinsessa på 4 år og hennes fetter på 5 år mente det var litt krise at de gikk glipp av barne-TV, så jeg sa vi kunne leke barne-TV.

Etter litt diskusjoner fant prinsessa og fetteren ut at det eneste man kunne leke var programmet "Øysteins blyant", så med ark og papir satte de i gang. Jeg fikk rollen som TV-seer og fikk dermed en sirlig opplærling i hvordan man tegner skattekart. Da ungene begynte å spisse blyanter, måtte jeg som mor komme med noen korrigeringer slik at vi ikke skulle få fullstendig blyantspisskatastofe utover hyttegulvet - det er jo tross alt ikke støvsuger i fjellheimen. Da så ungene bryskt opp på sin eneste TV-seer, og kommentaren kom raskt:

- Du kan ikke snakke med barne-tv, send en mail!

Ha ha ha ha! Jeg ler fortsatt! Synes jeg ser at jeg sitter 1 meter fra ungene og korresponderer via mail.

Ha en high-tec-aften dere også!

Å dø av skam...

(Denne gangen var faktisk prinsessa helt uskyldig, og ja, det er fortsatt vinter i Tromsø)

Å dra på handletur med familien kan lett bli en pinlig affære. Som regel er det ungene som gjør så jeg havner i de rareste situasjoner, men i dag var det faktisk min kjære som gjorde så jeg hadde mest lyst til å grave meg ned.

Vi var nemlig på helgehandel, og ungene gjør som de alltid gjør, løper rundt og lager totalt kaos. Fortvilt prøver jeg å få tak i en, men da stikker en annen av - i slike stunder er man takknemlig for at man har en staut mann man kan lene seg til... Men det har jeg altså ikke.

Vår noe kaotiske handletur hadde klart å ende opp ved ferskvaredisken, og en hyggelig eldre ekspeditrise smilte vennlig. Vi pekte på hva vi ville ha, og lurte på om hun hadde noen gode tilberedningstips. Det hadde hun, og det er altså da min bedre halvdel bryter ut:

- Det blir jo lett. Vi kan jo bare KUKE og krydre!

Kuke??? Han mente å si koke, men så kom det ut helt feil.

Åååå, la meg grave et stort hull jeg kan hoppe oppi. Gjerne et som er sammenleggbart, slik at jeg kan ta det med meg ved neste nødstilfelle.

Ha en kukende fin kveld dere også....

Støv på hjernen

(Min kjære i grillbua med pølsene sirlig dandert til steking)

Akkurat nå kunne jeg ønske at det gikk an å vaske av støvet min kjære har på hjernen. Den fyren er ikke som andre mannfolk, han hater nemlig rot og uorden. Dermed så pakker han vekk alt han synes ser rotete ut. Dette er til tider en flott egenskap, men i dag holdt jeg på å klikke i vinkel. Jeg jobber nemlig som journalist, og har et lite fint kamera som jeg bruker, dette kameraet hadde jeg tatt med meg hjem.

Så hender det som man stadig ønsker, VG vil ha saken min, med bilder og alt. Lykkelig finner jeg frem artikkelen og skal til å redigere bildet, men hvor svarten er kameraet der bildet ligger? Jeg leter høyt og lavt, i vesker, bagger, skuffer og skap. Småelig hysterisk innser jeg at det er søkk vekk, noe som er grenseløst irriterende for jeg mener jeg la det på et synlig sted.

Panikken øker, og jeg leter enda mer hysterisk rundt mens jeg begynner å småbanne for meg selv. " Jeg så det jo nettopp, jeg mener det lå her inne, helv..., det er jo ikke mulig at det skal forsvinne, fa..., bare ikke ungene har fått tak i det, det er jo fa.. ikke mulig at det skal forsvinne!" Sånn går jeg og gremmes og blir mer og mer forbanna. Og før språket går ned til fullstendig neandertalernivå, ringer jeg han med støv på hjernen.

Joda, han har sett det!

- Det lå på hattehylla og rotet til i gangen. Så jeg ryddet det vekk, sier han fornøyd.

- Hvordan kan et lite kamera ligge på en hattehylle og rote til inngangspartiet, og hvor i all verdens land og rike har du gjort av det? spør jeg mens jeg prøver å puste rolig.

- Jeg ryddet det vekk.... Har du sett i kommoden? I skuffene?

- Ja, opptil flere ganger, og det er ikke der. Du må jo huske hvor du har gjort av det?

- Hmmm, har du sett i klesskapet?

- I klesskapet? Har du lagt kameraet i klesskapet?

Sånn er nemlig min kjære. Så lenge ting ligger inni skap eller oppi skuffer, mener han det er ryddig. Å ha noe pent liggende på en åpen hattehylle er rot.

Jeg fant heldigvis kameraet til slutt. Han hadde altså lagt det oppi en kurv der jeg har skjerf. Veldig logisk...

Så, for å repetere meg selv: Går det an å vaske vekk støvet som er på hjernen til min kjære?

Ha en støvfri kveld dere også

Rykker herved tilbake til start

Av og til lurer jeg på om jeg innerst inne må like selvpining og offentlig fornedrelse... For hver gang jeg har opparbeidet meg en kondisjon og en kroppsfasong som er noen lunde akseptabel, så går jeg i den samme fella. Jeg tenker: nå er jeg endelig sprek! Nå går jeg endelig inn i buksene mine igjen! Så slutter jeg både med trening og min sunne livsstil, og vips så er jeg tilbake der jeg startet. Det har skjedd IGJEN!!! (Dere kan lese om første gang jeg kastet meg på treninga her....)

For noen dager siden så jeg meg i speilet og tenkte: hva i all verden har skjedd? Passet ikke denne buksa utmerket for noen måneder siden?

Dermed måtte jeg innrømme at jeg har rykket tilbake til start - det skal søren meg ikke være mulig! Med grimme øyne troppet jeg opp på treningssenteret og befalt å få 1 års abonnement. Gutten ved disken sa man kunne betale pr mnd, men jeg var knallhard - JEG BETALER FOR 1 ÅR - HER OG NÅ!!!

Dermed er min offentlige fornedrelse igang - igjen. Med pågangsmot meldte jeg meg på noe som het BOSU. Jeg ante ikke hva det var, men tenkte at jeg helt sikker hadde godt av det...

Dette var det jeg kom til!

For å forsikre alle og enhver, det er ikke jeg som er avbildet på dette bildet! (det er stjålet/lånt fra kelkoo.no, men de tåler vel det...) Jeg er temmelig langt fra denne spreke dama, for å være ærlig. 45 minutter med styrke og balanse på en slik myk ball er ikke noe for ei som totalt mangler balanse her i livet...

Det er ikke så enkelt å stå på ballen, selv om denne dama tar treninga lett som en lek. Knebøy på ett ben, med og uten vekter i hendene, ble rett og slett for mye for ho mor, men jeg gir meg ikke. Jeg SKAL klare bosu, uansett hvor mye selvrespekt jeg må svette ut av porene.

Har også kastet meg på spinningsykkelen igjen, og jeg har igjen gnagsår på steder man ikke vil nevne. Hadde glemt hvor irriterende det er...

Ha en balansert dag dere også!

Et spørsmål om tid...

Man skal jammen ikke tro at man er den klokeste i familien bare på grunn av at man er den eldste innenfor husets fire vegger. Det minnet min fire år gamle prinsesse meg om i dag tidlig. Til tross for at hennes unge alder, skal man jammen ikke se bort i fra at hun faktisk er klokere enn mor si. I dag fikk hun i alle fall meg til å tenke - lenge----

Morgenen vår startet som den pleier. Opp av sengen, inn på badet, på med klær, pakking av barnehagesekker. Alt går fort, rutinene er faste og i løpet av 1 time pleier ungene å være ferdig levert i barnehagen. I dag gikk dagen nesten som den pleier. Vi var kommet oss helt ut i yttergangen, og jeg hadde som vanlig sagt til prinsessa, for tredje gang, at hun skulle ta på seg jakka. Hun sto, som vanlig, og beundret seg selv i speilet. Da jeg for fjerde gang befalte henne om å ta på seg jakka, og jeg må innrømme at stemmen nok hadde steget noen desibel, snudde hun seg plutselig mot meg.

- Er du lei av å mase på meg? spurte hun.

Litt forfjamset sa jeg at jeg var faktisk det.

- Hvorfor fortsetter du å mase på meg da? svarte hun veslevoksent.

Jeg prøvde å forklare at jeg måtte mase, for vi kunne ikke gjøre ting i hennes tempo.

- Men hvorfor skal jeg gjøre ting i ditt tempo? Jeg har jo et eget tempo, så jeg vil gjøre ting i mitt tempo, sa hun.

Da måtte mammaen stoppe opp, for hvorfor i all verden skal hun gjøre ting i mitt tempo? Hun har jo ikke dårlig tid. For henne har dagen nettopp begynt, og hun står og beundrer de fine glitrende hårspennene hun har i håret. For henne er det helt riktig, men for meg blir det helt feil prioritering av tid.

Da jeg tenkte på hvor urettferdig det er at hun skal starte hver eneste dag med å haste av sted i mammas tempo, så måtte jeg sette meg rett ned og gi henne en klem.

- Du er verdens beste, sa jeg til henne.

- Vet det, sa hun og tok på seg jakka.

De små kan jammen meg lære mammaene sine noe de også, i morgen skal jeg jammen meg prøve å nyte prinsessenes tempo :)

Ha en lærerik aften dere også!

For en gave!

I dag har jeg bursdag, og sjekk den gaven jeg fikk av min kjære!

En lesekrok med god stol og godt lys har jeg ønsket meg helt siden jeg flyttet inn for 1 år siden, så dette er stas :)

Man kan si mye rart om min kjære, men han har ALLTID vært flink til å kjøpe gave til meg.

Det morsomme er at jeg faktisk fikk gaven i går. Da jeg kom hjem fra jobb sto han i døra og så så lur ut.

Jeg lurte jo på hvorfor han sto i gangen og ventet på meg, og da jeg kom ut i stua sto lesekroken min klar.

DET var en overraskelse!

Har tenkt å kjøpe et litt smalere bord, men det haster jo ikke. Skal også få plass til bokhylle.

Nå er ungene i seng, vi har kost oss med bursdagsmiddag grillet i bua i hagen. En perfekt dag!

Ha en feirende aften dere også!

Drømmer meg bort

Mens snøen ligger hvit i hagen min, sitter jeg og drømmer om noe annet hvitt. Tenk om jeg kunne ha denne lekre saken i hagen til sommeren!

Siden jeg ikke er Handy Manny, og min kjære nettopp har tatt mesterbrevet og kan kalle seg byggmester, så regner jeg med at han både bygger og henger opp en slik til meg i juli hvis snøen har forsvunnet fra Tromsø :)

Imens så kan jeg kose meg med denne morsomme saken:

Den var jo ganske festlig. I mitt tilfelle ville snoren hengt stiv og vannrett, men det hadde jeg ikke sett på grunn av tåka. Ha ha ha.

Jeg har forresten gjort endringer på TV-stua mi. Som jeg skrev tidligere, så skulle jeg snikinnrede stua siden min kjære ikke var enig i mine visjoner. Det har jeg klart! Bilder kommer senere. Jeg er knallfornøyd.

Det eneste jeg mangler er en slik:

Den hadde vært perfekt her på stua. Drømme, drømme...

Men hva i all verden er dette?

Skal man henge veden sin opp på veggen? Denne saken koster over 500 kroner, tro det den som kan...

Ha en hvit aften dere også!

Nesevis telefon!

Jeg er så heldig å ha denne vidunderlige telefonen:

...men det produsentene av disse touch-telefonene ikke tenker på, er at småbarnsmødre midtvinters får STORE problemer med å ta telefonen. Her en dag hadde jeg hendene fulle av handleposer, unger, vesker og barnehagesekker. Ute var det som vanlig svinkaldt, så ho mor hadde hyra på seg hansker. Da ringer telefonen i lomma. Med stor innsatsvilje klarte jeg å fiske telefonen frem, men tror dere det går an å svare en touchtelefon med hansker på hendene???

NIX!

Dermed må man tenke fort, det hadde jo allerede ringt en stund, så det eneste man da kan gjøre er å svare med den eneste bare hudflekken man har tilgjengelig - nesestippen!

Jeg kan love dere at dette ikke ser videre intelligent ut når man står midt på en parkeringsplass kl 16.30. Man må altså svare telefonen med nesa, og man legger også på med nesa.

Så kjære produsenter av Iphone, kan dere lage telefoner som også er tiltenkt stressede småbarnsmødre?

Ha en nesevis aften dere også!

Livets lyse side (i hele 4 minutter)

I dag skjedde det vi har ventet på så uuuuutrolig lenge. Sola kom! Jeg og lillegutt, som er hjemme pga sykdom, hadde stått og tittet ut vinduet for å se etter sola. Men vi så den ikke... Da vi satte oss for å spise formiddagsmat ringte tlf, og det var min venninne som bor nedi veien.

- Ser du sola!!! roper hun varmt og nytint.

Jeg snur meg rundt, for jeg sitter selvfølgelig med ryggen til vinduet... DER VAR SOLA!!!!

I hele 4 minutter skinte den inn vinduene mine. Tenk, 4 minutter med full fest i stua. Den discokula har ikke festet med oss siden november.

Takk Susanne for at du gjorde meg oppmerksom på himmellegemet som befant seg bak ryggen min. Nå krysser jeg fingrene for at jeg får fire nye minutter i morgen!

Fjorårets soldag var ikke like vellykket, dere kan lese om den her

Ha en lysende dag dere også!!!!!!

Når han far steller hjemme 2

Det er godt å vite at så snart han far skal stelle hjemme og passe unger, så venter det en god latter!

For ikke så lenge siden skulle jeg være borte en hel helg, min kjære måtte dermed ta seg av barna helt alene. Lur som han er, fant han ut at han skulle ta med seg sine to små og dra på helgetur til sin mor. Så langt alt vel. Det hysteriske er at da han kom hjem lot han bagen stå på soverommet. Da jeg kom hjem fra min helgetur, tømte jeg like så godt reisebagen til familien også, og hva tror dere jeg fant? Til en helgetur fra fredag til søndag, hadde min utkårede pakket hele 12 gensere til snuppa! 12!!!! Derimot så hadde hun med seg bare en ekstra strømpebukse...

- Har du pakket 12 gensere for en tur til svigers? spurte jeg sjokkert.

- Jeg vet da ikke hva jeg har pakket. Jeg stappet bare oppi noe. 12 gensere er bedre enn ingen gensere, konkluderte han fornøyd.

Jammen godt at det var jeg som hadde hovedansvaret for pakkinga da vi dro på juleferie. Hva 4-åringen hadde hatt på seg på julaften tør jeg egentlig ikke tenke på...

Nytt år, nye utfordringer!

Godt nytt år alle sammen!

Her i nord snør vi ned og lover på tro og ære at til neste vinter skal garasjen være tømt slik at man faktisk har plass til en bil der inne. Slik det er nå, så må bilen stå nedsnødd ute på tunet, noe som resulterer i panisk snømåking, isskraping og bekjempelse av naturkreftene HVER ENESTE MORGEN! Argh... Jeg skal også ønske meg saueull til rattet og kupévarmer....

Som dere skjønner, så har jeg ikke hatt verdens beste dag i dag. Man vet at man kommer til å slite når problemene oppstår før klokka har slått 06.00 Jeg våknet rett og slett av at en liten krabat på 2 år plasserte tærne sine i nesa mi mens han ropte "Lukt! Tåfis!" Jepps, det luktet tåfis, og ho mor var ikke klar for en ny dag.

Dermed gikk det slag i slag. Lysrøret på badet hadde gått, og konturene av speilbildet mitt viste at hårsveisen så ut som en høne i ræva, og hvordan i all verden sminker man seg uten baderomslys? Ikke hadde jeg tid til å få i meg frokost, så matpakker ble smurt i racerfart.

Kom meg endelig ut, men bilen måtte graves frem. Jeg gikk løs med piasavakosten, jeg rett og slett ler av den patetiske lille kosten bilskrapa mi er utstyrt med! Fikk ungene i bilen, men da hadde jeg nesten ikke diesel igjen på tanken. Suste til bensinstasjonen før jeg suste videre til barnehagen. Registrerte at prinsessa hadde rotet bort den ene skia og begge stavene, dette er ikke lett å finne igjen når det har snødd en halv meter...

Kom meg ihjelsulten til jobb, men oppdaget at jeg hadde glemt både frokosten og lunsjen på kjøkkenbenken. Dermed var min arbeidsdag igang.

Godt det bare er 10 dager igjen til sola kommer....