Jeg blir fantasyforfatter i september!!!!

God kveld, og takk for sist!!!
Det er faktisk over 3 år siden jeg viste livstegn her på bloggen, men det har sin helt naturlige forklaring:
JEG HAR SKREVET EN SNABLA LANG FANTASYROMAN!!!!

Og ikke nok med at jeg de siste årene har skrevet på kveld- og nattestid – jeg har til og med blitt godtatt, godkjent og verdsatt av et forlag som gir ut boka mi 15.september. Det er egentlig ikke til å tro. Men her har dere beviset:

Nå er det altså vikingenes tur til å møte det overnaturlige, og jeg gruer meg og gleder meg og gruer meg og gleder meg. Boka er proppfull av spenning, drap, kjærlighet, menneskejakt, sadisme, blod og galskap. Det er ulver, slåssing, sverdkamper og voldtekter, men også mye varme, godhet og sorg. At jeg skulle komme opp med noe så vilt, er egentlig ganske utrolig, men jeg har en forklaring. Jeg er nemlig, som noen kanskje vet, forskningsjournalist ved Universitetet i Tromsø. Der må jeg forholde meg til streng fakta, forskningsresultater og stramme rammer. Jeg er kanskje ikke så strikt av natur, så denne boka er nok min terapi, en ventil for å takle hverdagen :)

Det morsomme er at forlaget mitt aldri skulle gi ut fantasybøker, de skulle holde seg til skjønnlitteratur til voksne, men her er det de skriver på sin facebookside:

"Fantasy-romanen vi ikke kunne si nei til.

15. september lanserer vi fantasy-romanen ”Blodets galskap”. At denne boken kommer til å ta alle fantasy-elskere med storm, er vi sikre på, for dette er så annerledes, fantasifullt, velskrevet, spennende og rått at du knapt kan forestille deg det. Og det beste 
av alt: Forfatteren er allerede i gang med bok nummer to i samme serie. Her er hun intervjuet i Budstikka fordi hun opprinnelig er Asker-jente. Nå bor hun imidlertid i Tromsø hvor selve lanseringen skal foregå."

Lenke til intervju i Budstikka: http://www.budstikka.no/kultur/litteratur/rart-at-jeg-kunne-komme-opp-med-noe-sa-brutalt/s/5-55-128334

Dermed vet dere hvorfor jeg har hatt en laaaaang pause fra bloggen. Det er vanskelig å ha full jobb, barn, mann og skriveprosjekt. Nå holder jeg forresten på med bok nr 2, og jeg banner i stillhet over at den første boka ble på 500 sider. Bok nr 2 kan jo ikke akkurat komme ut som et lite heftet vedlegg - he he. 

Ha en strålende gal aften folkens!!!

Tiss i skoa...

Det er lenge siden dere hørte fra meg, men det er ikke fordi min hverdag nå plutselig har begynt å gå på skinner!

Langt ifra.

Dagen i dag er et godt eksempel på at jeg føler det er på høy tid å ta en ørliten husmorferie. Årsaken er krabaten på bildet (tatt i høst).

Vi skulle prøve å late som om vi var som andre vanlige familier, og kjørte derfor til sentrum for å gå på kafé og shoppe litt. Med godt mot satte vi oss i bilen, og alt gikk jo egentlig greit helt til minsten begynte å lukte merkelig... Jeg fryktet det verste, og helt riktig, han hadde gjort bommeli-bom. Siden vi nå er på pottetrening, og han har vært VELDIG flink i det siste, så hadde vi jo ikke med bleier (skjønner nå at det var en glipp...) Dermed måtte det handles nye truser...

Flotters! Inne på stellerommet kom det en mor med sin lille datter. Hun så medlidende på meg der jeg sto fortvilt og skiftet på min lille rakker.

– Skjønner jeg har mye å glede meg til, smilte hun med latter i stemmen.

Hvis dere tror at dette var alt, så tar dere helt feil. Da vi nesten var ferdige med handlturen, så måtte minsten tisse. Tror dere han sa ifra? NIX.

Dermed klarte han å pisse ut alle klærne sine, til og med skoene var fulle av piss. Sokkene kunne vries opp... Dermed var det inn og handle nye klær og sko!

Nå sitter vi heldigvis trygt hjemme. Minsten sitter nå i sofaen og ser på barne-TV, men gjett om han har bleie på!

Ha en pissvåt aften dere også!

(PS: årsaken til at jeg skriver så sjelden her inne, er at jeg holder på med et lite hemmelig prosjekt på kveldstid. Hva det er, kan jeg ikke si noe om enda, men dere skal nok få vite)

Døden som arbeidsdag

God dag godt folk!

Når jeg ikke er en stresset familiemor, så jobber jeg som forskningsjournalist ved Det helsevitenskapelige fakultet i Tromsø. Der får jeg mange spennende arbeidsoppgaver, og en av dem vil jeg dele med dere idag.

Jeg fikk nemlig bli med på en rettsmedisinsk obduksjon, og det gjorde sterkt inntrykke på ei som aldri hadde sett et lik før.


Det kan være litt tøff lesing for noen av dere, men jeg håper at dere setter pris på å få et innblikk i en verden som finnes bak ellers så lukkede dører.

Ta godt vare på dere selv og hverandre!

Her er link til artikkelen:

Døden som arbeidsdag


Magne gode helgeklemmer fra

Elisabeth

På to hjul i svingene

Takke meg til at jeg har torturert meg selv med spinning på treningsstudio. Der er man jo vant til å måtte tråkke for full guffe i tungt gear. Jeg har mang en gang forbannet både spinningsykkelen og instruktøren og ment at sistnevnte hadde et indre ønske om at jeg skulle svime av på sykkelsetet.

For noen uker siden kom denne erfaringen til nytte. Familien sto nemlig opp til et flott vær, og vi kastet oss på syklene. Vi ville opp på toppen av Tromsøya der det ligger et vann med sultne ender. Ulempen er at vi bor langt ifra dette vannet, på en helt annen øy, og at ungene ikke klarer å sykle så langt selv. Dermed ble de plassert i sykkelvogna som han far skulle trekke, og ho mor måtte utstyres med sekk og niste.

I sol og sommer syklet vi av sted, og jammen meg klarte jeg å sykle helt opp til Prestvannet, noe som er en tøff stigning, uten å gå av sykkelen. Det ante meg at noe kom til å skje, for denne utflukten hadde gått litt for lett. Og selvfølgelig, Lillegutt bæsjet i bleia, noe som alltid skjer når man er langt unna både bad og vask, men vi hadde flere hindringer foran oss.

Da vi begynte på hjemoverturen kom det en trailer i en slik hælv...fart, at sand og småstein forplantet seg under øyelokkende. Uten hverken klarsyn eller sidesyn skulle jeg prøve å gire, men da hadde sykkelen hengt seg opp. Det gikk ikke an å få sykkelen ut av 17.gear!

Da kan dere jo tenke dere hvordan det er å skulle forsere denne brua:

Sandnessundbrua på 1220 meter. Brua er eneste måte å komme seg hjem på, og når man har en sykkel som kun er i 17.gear må man jammen tråkke til. Jeg tok en enorm tilfart, og tråkket på det jeg kunne. Jeg suste avgårde, og oppover bar det. På veien møtte jeg selvfølgelig andre syklister, men jeg måtte bare rope ut et "Unnskyld!" og tråkke som om fanden selv var i hælene på meg. Jeg har lært såpass i spinningsalen; når man har et tungt gear, så må du for alle del IKKE gi slipp på intensiteten, man må peise på uansett om lungene kollapser og du ser røde flekker på netthinna. Så oppover bar det, pusten raspet som sagblad og hjertet slo krøll - men jeg kom opp! På toppen hang jeg som en gammel kjøkkenklut over sykkelstyret, og en stund etter kom min kjære seg til toppen med et overrasket uttrykk.

– Det der hadde jeg jammen ikke ventet, smilte han. At ho mor kunne passere både syklister og mosjonister på en sykkel i 17.gear var mer enn han hadde trodd :)

Nå gleder jeg meg bare til vi skal på sykkeltur igjen, for min sykkel står fortsatt i 17,gear, og min kjæres sykkel har også klart å få en defekt. I nedoverbakke klarer han ikke å la sykkelen trille med pedalene i ro, de har hengt seg opp. Så når han får stor fart, går beina som trommestikker - man kan jo få kramper av mindre.

Så her går det på to hjul i svingene!!

Ha en svingende aften dere også!

Hun lurte oss!

Man skal for all del ikke tro at man kan lure en 4-åring, for de får med seg absolutt alt!

Hver kveld får hun krype opp i sofaen til meg før leggetid. Da ser vi sporten og været. Jeg har aldri tenkt over at hun faktisk får med seg det som skjer på TV-skjermen, men det gjør hun jammen meg.

Amalie er nemlig en fjellgeit, og hun blir gjerne med mammaen sin på ettermiddagstur på fjellet bak huset. En kveld i grått og surt vær snudde hun seg plutselig og så rasende ut. Noen kalde regndråper falt fra himmelen

– Hun lurte oss! ropte hun høyt.

– Hvem lurte oss? spurte jeg.

– Dama på TV!!

– Har dama på TV lurt oss? Jeg så spørrende på min sinte prinsesse.

– Dama på TV sa at det skulle bli oppholdsvær utover kvelden, men det regener! Snerret hun og trampet videre oppover stien.

Hun hadde helt rett. Dama hadde sagt at vi i Troms skulle få oppholdsvær. Jeg visste ikke at Amalie forsto værmeldingen, og i alle fall ikke at hun klarte å orientere seg om hvor i landet vi holder til...

Da vi kom hjem hadde jeg glemt hele raseriutbruddet på fjellstien. Amalie kom igjen krypende opp i fanget for å få litt kveldskos i armkroken. Sporten og været summet i bakgrunnen, og igjen sto vær-dama og lovet oss godvær.

– Ha! Jeg tror ikke noe på ho der, ho prøver bare å lure oss en gang til! smalt det fra prinsessa, hun lar seg jammen ikke lure to ganger på rad!

Ha en lettlurt kveld dere også!

Unger i bånd og blod i boden

Da er sommeren så godt som over, og denne familien må konstatere at ting fortsatt ikke går som planlagt for oss. Alt ved det normale med andre ord. Til og med flyet fra Gardermoen til Tromsø klarte vi å miste, rettere sagt klarte jeg å miste det, min kjære var stasjonert i heimen for å pusse opp...

Egentlig skulle ingen av oss forlate landsdelen denne sommeren på grunn av store oppussingsprosjekt. Når man pusser opp både stue, spisestue, kjøkken, trappeoppgang og prinsessas soverom, så sier det seg selv at man har ikke mange penger å spytte i feriekassa! Derfor inviterte mine foreldre meg og barna ned til sommerhytta deres i Sverige for 1 uke. De ville betale halvparten av utgiftene, og det forslaget klarte jeg ikke å si nei til. Dermed dro jeg med ungene, og jeg skal hilse og si at å miste flyet og tvinges til å punge ut for nye billetter ikke passer inn i feriebudsjettet. Men slik ble det altså. Turen ble bare enda mer vellykket av at Magnus er i en stikke-av-fase. Jeg kan ikke snu ryggen til ham, for da er han vekk. Livredd for å miste han på Gardermoen, ble jeg nødt til å ha ham i bånd. Folk pekte og lo, men jeg bestemte meg for at det var en pris som var verdt å betale. Jeg vil heller bli ledd av enn å miste en 2-åring på en flyplass -Basta!

Da jeg kom blakk hjem, ventet flere hyggelige beskjeder. Min kjære hadde nemlig koblet ut strømmen i underetasjen i 1 uke for å pusse opp soverommet til prinsessa. Det han ikke hadde tenkt på var at frysen ligger i denne etasjen. Dermed hadde han klart å tine alt som var der, kjøtt, bær og bakevarer. Jeg skal hilse og si at fukt i gulv og vegger får en spesiel interessant spiss når det er blodvann som har sivet inn i sprekker og gulvbelegg. ER DET MULIG???

Ellers har jeg mange flere historier fra årets sommer, men de får heller komme senere. Nå må jeg nemlig lese om fordøyelsessystemet til prinsessa. 4-åringen har nemlig lagt sin elsk på tarmene, så det eneste hun vil lese om er tynntarmen, tykktarmen og endekanalen. Hvis hun i tillegg kan få høre om nyrene, galleblæra og buksputtkjertelen, og hvordan de sammen kan lage urin, så er hun i himmelen...

Ses!

Hverdagens kval...

Amalie: Mamma, kan vi få saft til middag i dag?

Jeg: Nei, helga er over, nå er det hverdag.

Amalie: Hverdag? Det er ikke noe som heter hverdag. Det heter mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag. Ser du? Ingen hverdag, prøver du å lure meg?

Min datter har svar på alt, hverdagen er herved avblåst.

Ha en hverdagslig aften dere også!

Dagens unger...

... er vesentlig mer high-tec enn det jeg var som barn!

I påska var vi nemlig på hytte uten strøm og do, en ekte hytte-hytte med andre ord.

Prinsessa på 4 år og hennes fetter på 5 år mente det var litt krise at de gikk glipp av barne-TV, så jeg sa vi kunne leke barne-TV.

Etter litt diskusjoner fant prinsessa og fetteren ut at det eneste man kunne leke var programmet "Øysteins blyant", så med ark og papir satte de i gang. Jeg fikk rollen som TV-seer og fikk dermed en sirlig opplærling i hvordan man tegner skattekart. Da ungene begynte å spisse blyanter, måtte jeg som mor komme med noen korrigeringer slik at vi ikke skulle få fullstendig blyantspisskatastofe utover hyttegulvet - det er jo tross alt ikke støvsuger i fjellheimen. Da så ungene bryskt opp på sin eneste TV-seer, og kommentaren kom raskt:

- Du kan ikke snakke med barne-tv, send en mail!

Ha ha ha ha! Jeg ler fortsatt! Synes jeg ser at jeg sitter 1 meter fra ungene og korresponderer via mail.

Ha en high-tec-aften dere også!

Å dø av skam...

(Denne gangen var faktisk prinsessa helt uskyldig, og ja, det er fortsatt vinter i Tromsø)

Å dra på handletur med familien kan lett bli en pinlig affære. Som regel er det ungene som gjør så jeg havner i de rareste situasjoner, men i dag var det faktisk min kjære som gjorde så jeg hadde mest lyst til å grave meg ned.

Vi var nemlig på helgehandel, og ungene gjør som de alltid gjør, løper rundt og lager totalt kaos. Fortvilt prøver jeg å få tak i en, men da stikker en annen av - i slike stunder er man takknemlig for at man har en staut mann man kan lene seg til... Men det har jeg altså ikke.

Vår noe kaotiske handletur hadde klart å ende opp ved ferskvaredisken, og en hyggelig eldre ekspeditrise smilte vennlig. Vi pekte på hva vi ville ha, og lurte på om hun hadde noen gode tilberedningstips. Det hadde hun, og det er altså da min bedre halvdel bryter ut:

- Det blir jo lett. Vi kan jo bare KUKE og krydre!

Kuke??? Han mente å si koke, men så kom det ut helt feil.

Åååå, la meg grave et stort hull jeg kan hoppe oppi. Gjerne et som er sammenleggbart, slik at jeg kan ta det med meg ved neste nødstilfelle.

Ha en kukende fin kveld dere også....

Støv på hjernen

(Min kjære i grillbua med pølsene sirlig dandert til steking)

Akkurat nå kunne jeg ønske at det gikk an å vaske av støvet min kjære har på hjernen. Den fyren er ikke som andre mannfolk, han hater nemlig rot og uorden. Dermed så pakker han vekk alt han synes ser rotete ut. Dette er til tider en flott egenskap, men i dag holdt jeg på å klikke i vinkel. Jeg jobber nemlig som journalist, og har et lite fint kamera som jeg bruker, dette kameraet hadde jeg tatt med meg hjem.

Så hender det som man stadig ønsker, VG vil ha saken min, med bilder og alt. Lykkelig finner jeg frem artikkelen og skal til å redigere bildet, men hvor svarten er kameraet der bildet ligger? Jeg leter høyt og lavt, i vesker, bagger, skuffer og skap. Småelig hysterisk innser jeg at det er søkk vekk, noe som er grenseløst irriterende for jeg mener jeg la det på et synlig sted.

Panikken øker, og jeg leter enda mer hysterisk rundt mens jeg begynner å småbanne for meg selv. " Jeg så det jo nettopp, jeg mener det lå her inne, helv..., det er jo ikke mulig at det skal forsvinne, fa..., bare ikke ungene har fått tak i det, det er jo fa.. ikke mulig at det skal forsvinne!" Sånn går jeg og gremmes og blir mer og mer forbanna. Og før språket går ned til fullstendig neandertalernivå, ringer jeg han med støv på hjernen.

Joda, han har sett det!

- Det lå på hattehylla og rotet til i gangen. Så jeg ryddet det vekk, sier han fornøyd.

- Hvordan kan et lite kamera ligge på en hattehylle og rote til inngangspartiet, og hvor i all verdens land og rike har du gjort av det? spør jeg mens jeg prøver å puste rolig.

- Jeg ryddet det vekk.... Har du sett i kommoden? I skuffene?

- Ja, opptil flere ganger, og det er ikke der. Du må jo huske hvor du har gjort av det?

- Hmmm, har du sett i klesskapet?

- I klesskapet? Har du lagt kameraet i klesskapet?

Sånn er nemlig min kjære. Så lenge ting ligger inni skap eller oppi skuffer, mener han det er ryddig. Å ha noe pent liggende på en åpen hattehylle er rot.

Jeg fant heldigvis kameraet til slutt. Han hadde altså lagt det oppi en kurv der jeg har skjerf. Veldig logisk...

Så, for å repetere meg selv: Går det an å vaske vekk støvet som er på hjernen til min kjære?

Ha en støvfri kveld dere også

Rykker herved tilbake til start

Av og til lurer jeg på om jeg innerst inne må like selvpining og offentlig fornedrelse... For hver gang jeg har opparbeidet meg en kondisjon og en kroppsfasong som er noen lunde akseptabel, så går jeg i den samme fella. Jeg tenker: nå er jeg endelig sprek! Nå går jeg endelig inn i buksene mine igjen! Så slutter jeg både med trening og min sunne livsstil, og vips så er jeg tilbake der jeg startet. Det har skjedd IGJEN!!! (Dere kan lese om første gang jeg kastet meg på treninga her....)

For noen dager siden så jeg meg i speilet og tenkte: hva i all verden har skjedd? Passet ikke denne buksa utmerket for noen måneder siden?

Dermed måtte jeg innrømme at jeg har rykket tilbake til start - det skal søren meg ikke være mulig! Med grimme øyne troppet jeg opp på treningssenteret og befalt å få 1 års abonnement. Gutten ved disken sa man kunne betale pr mnd, men jeg var knallhard - JEG BETALER FOR 1 ÅR - HER OG NÅ!!!

Dermed er min offentlige fornedrelse igang - igjen. Med pågangsmot meldte jeg meg på noe som het BOSU. Jeg ante ikke hva det var, men tenkte at jeg helt sikker hadde godt av det...

Dette var det jeg kom til!

For å forsikre alle og enhver, det er ikke jeg som er avbildet på dette bildet! (det er stjålet/lånt fra kelkoo.no, men de tåler vel det...) Jeg er temmelig langt fra denne spreke dama, for å være ærlig. 45 minutter med styrke og balanse på en slik myk ball er ikke noe for ei som totalt mangler balanse her i livet...

Det er ikke så enkelt å stå på ballen, selv om denne dama tar treninga lett som en lek. Knebøy på ett ben, med og uten vekter i hendene, ble rett og slett for mye for ho mor, men jeg gir meg ikke. Jeg SKAL klare bosu, uansett hvor mye selvrespekt jeg må svette ut av porene.

Har også kastet meg på spinningsykkelen igjen, og jeg har igjen gnagsår på steder man ikke vil nevne. Hadde glemt hvor irriterende det er...

Ha en balansert dag dere også!