Gnien på godisen

I går ble vi hyppig besøkt av alle mulige godtesugne monstre. Da er det jo typisk at man har lite å tilby. I fjor hadde jeg nemlig kjøpt inn godter, men vi fikk nesten ikke besøk. Derfor hadde jeg ikke handlet inn til årets halloween....

Dermed måtte jeg lete langt inn i skapene for å finne noe sukker til ungene. Amalie strålte med skrekkblandet fryd over det skumle besøket som kom med jevne mellomrom. Til slutt måtte vi begynne å dele ut småis til dødninghodene på trappa, og dette gjorde så ryktene i dødningverden flommet, for flere barn kom og ville ha is...

Det tok ikke lang tid før vi også var tomme for is, og det var da han far våknet til liv i sofaen. Han så at jeg igjen gikk mot kjøkkenet for å finne noe å gi hekser og troll, så panikken tok ham.

- Du gir dem ikke kakene! ropte han skremt. Jeg bakte jo sjokoladecookies igår (se innlegget under), og min kjære ble for første gang livredd på Halloween.

Han kunne godt gi fra seg både sjokolade og is, men et sted gikk grensen for han far. Dermed måtte vi barrikadere døra. Det ringte på, men her i huset kunne vi ikke lenger åpne opp. Vi var rett og slett gnien med godisen. Jeg foreslo at jeg kunne strø kakapynt på de besøkende, men jeg tror ikke de levende døde ønsker å bli nedstrødd i regnbuens farger...

Derfor kommer jeg med et lite unnskyld til de barna som gikk tomhendt fra oss. Jeg lover at jeg til neste år skal ha forsyninger i skapene. Dere er vel møtt!

Bildene er fra forrige søndag da vi var på pølsetur i Bardu. Det ser ut til at Amalie sine føtter har tatt fyr, men det er bare et lite synsbedrag... På bildet av meg, ser det ut som jeg er dødssur og har vært i femten begravelser. Årsaken er at jeg tygger på en pølse og derfor ser noe merkelig ut.

Ha en flott søndag!