Pyro-prinsessa

Søndag skulle vi være med på å tenne juletreet i Tromsø sentrum. Prinsessa, som nå kan døpes om til Pyro-prinsesse, gledet seg stort til begivenheten. Ikke forsto vi hvorfor hun syntes tenning av juletre hørtes ut som et spennende arrangement - nå vet vi.

Søndagen kom, og Pyro-prinsessa var nedbrutt. Hun hadde nemlig 40 i feber. Vi måtte holde oss hjemme (passet meg utmerket etter to dager med omgangssyke, jeg var helt ødelagt).

Da jeg slo på TV den ettermiddagen, skulle de tenne juletreet utenfor Universitetet i Oslo, og jeg ropte på Pyro-prinsessa så hun kunne komme og se. Hun bykset opp i sofaen, full av forventning. Med en misfornøyd mine så hun på julelysene, julesangene og alle som gikk rundt juletreet. Et koselig førjulsprogram der til og med nysnøen dalte ned.

- Var ikke det koselig? Nå gjør det jo ikke noe at vi ikke kunne dra, vi fikk se at de tente juletreet på TV, prøvde jeg å si trøstende til Pyro-prinsessa.

Da kom svaret:

- De går jo bare rundt og synger og danser! Skulle de ikke tenne på det store juletreet? sa hun skuffet og forlot sofaen.

Jeg holder herved fyrstikker godt gjemt denne jula. Her skal vi ikke tenne juletrær med det første!

Ha en tennende aften dere også ;)

Snakk om klisterhjerne!

Min kjære er en fantastisk fyr, men han kan ikke skilte med å være noen klisterhjerne - for det er nå vitenskapelig bevist!

Jeg har flere ganger tidligere skrevet om min kjære som HATER å handle, men nå måtte han ut på egenhånd :) Han fikk bedskjed om å komme hjem med middag, oppvaskbørste og tannkrem. Da kommer 1000 kroners spørsmålet, hva tror dere han hadde i handleposen etter endt oppdrag? Middag hadde han klart, men oppvaskbørste og tannkrem var blitt forvandlet til tannbørste! Jeg lo så jeg grein, han var veldig fornøyd med at han hadde fått med seg ordene tann og børste.

.... hva blir det neste?

Ha en fornøyelig aften dere også!

Pengelens og rådvill

ÆÆæææææ! Det skal ikke være mulig å sende mann og barn til svigers for ei hel helg, for så å glemme lommeboka i bilen de drar med. Nei, det skal ikke være mulig, men i min verden skjer nettopp det.

(Bildet er fra Halloween, Lillegutt lar seg ikke skremme av en djevelsk skummel pappa)

Forrige helg klarte jeg altså å sende lommeboka mi 17 mil sørover, mens jeg sto igjen hjemme uten penger eller mat. Det verste var at jeg skulle på bloggtreff den helga, og hadde tenkt å ta bussen til festen og taxi tilbake. Den planen gikk mildt sagt rett vest, for når man ikke har penger så er det ikke så enkelt å frakte seg selv fra A til Å.

Da var gode råd mildt sagt dyre. I febrilsk frustrasjon gjennomgikk jeg alt av skuffer og skap for å finne klingene mynt til kassa, og klarte å skrape såpass sammen at jeg kunne ta bussen, men hvordan i all verden skal man komme seg hjem natterstid når man befinner seg på den andre siden av fjorden?

Aha, tenkte jeg, jeg kan jo pante flasker! En glimrende idé helt til jeg kom på at den torsdagen hadde idrettslaget hatt flaskeinnsamling, og vi hadde gitt bort mesteparten. Dermed måtte jeg prøve å samle sammen det som sto igjen, det ble jo noen kroner - men gjett hva!!! Ikke hadde jeg bil så jeg kunne kjøre til butikken, og tro det eller ei: IKKE HADDE JEG POSER TIL Å SAMLE FLASKENE I!!! Man kan jo ikke løpe nedover til butikken med favnen full av tomgods! - og det tre/fire ganger på grunn av at man ikke klarer å få med seg alle i slengen. Stønn og akk og alt det der.

Det toppet seg til de grader da vaskemaskina, som har sviktet meg det siste halve året (den har nemlig nektet å avslutte vaskeprogrammene sine. Den fortsetter og fortsetter og fortsetter...) plutelig nektet å starte! Når støvsugeren i tillegg nektet å suge gikk det i ball for meg. Jeg sparket vaskemaskinen med full kraft - og tro det eller ei, den går nå som en klokke.

Støvsugeren har derimot har tatt sitt siste sukk.

Ha en sukkende aften dere også ;)

HELT FANTASTISK!!!!

Her skal dere få høre hvordan vi har det her i nord. Hør og le - høyt!!!!

Når intelligensen glimrer med sitt fravær

Av og til føler jeg at intelligensen er glimrende, men til tider glimrer den med sitt fravær...

Der jeg jobber er det nemlig MANGE parkeringsplasser, og da mener jeg parkeringsplasser med plass til mange hundre biler på hver plass. Parkeringsanlegget rundt jobben er så stor at hvis man ikke prøver å holde seg til en fast, så kommer man lett opp i fortvilende situasjoner. Det gjør nemlig jeg. I Tromsø er det full vinter, det stormer og blåser - og gjett om det er irriterende å virre rundt etter bilen med håret til værs og frostblemmer i kinnene. Når det i tillegg er mørkt som natta her i nord, blir leting etter bil etter endt arbeidsdag en strabasiøs affære.

Når man i tillegg har surret vekk hanskene og glidelåsen på vinterjakka har satt seg fast, så er jo hverdagen rett og slett glimrende. Det med glidelåsen er faktisk EKSTREMT irriterende. Det går ikka ann å få den opp, så dermed må jeg ta den på meg slik man kler på seg en sovepose. Jeg må stikke begge beina oppi jakka, for så å dra den opp mot halsen så jeg kan smette inn armene. Ekstra morsomt er det at den er såpass trang at gensere og topper dermed også blir dratt oppover så de ligger som en pølse oppe ved brystet. Da begynner bryderiet med å klare å dra genseren underfra, for å dra den ned mot baken der den hører hjemme.

Jeg skal si jeg er et syn når jeg kommer i butikker etc og blir varm og ikke kan åpne jakka. Jeg må åle den av meg. Så hvis det er noen som lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så er det vinterjakka jeg så på B.young. Sukk.

Ha en glimrende aften dere også!

(Bildene er fra høstturen jeg og Amalie tok til Vestlandet. Det øverste bildet er barndomshjemmet til pappa, og det nederste er utsikten fra barndomsheimen til mamma)