Krenkelse av manndommen :)

Av og til er det veldig morsomt å være meg. I går var en slik dag. Min kjære ville på fisketur, så da kastet vi oss rundt og dro til Håkøya. Sjefen sjøl har egen stang, sluker, kniv og greier. Jeg for min del har ingenting...

Mine fiskekunnskaper er på under null, skal jeg vise til tidligere fiskebragder... har nemlig klart å fiske fugler og å kaste stanga til havs.... Derfor var min kjære stappfull av selvtillit da han begynte fiskinga. Han kastet og kastet, men nei. Ingen fisk. Det begynte å bli kjedelig å se på den resultatløse fiskinga, så jeg ba om å få prøve....

Tror dere ikke jeg fikk fisk etter første kast??? Min kjære trodde ikke sine egne øyne, men beholdt fatningen. Kast nr 2 ble resultatløst, men på kast nr 3 fikk jeg enda en fisk!

Dette ble for mye for min kjære, så han krevde fiskestanga tilbake. Med et fornøyd glis ga jeg ham den, og han begynte å fiske som besatt. Jeg og 2-åringen så spent på ham, men til slutt ble 2-åringen lei og bryter ut : Mamma, du må hjelpe han pappa med å fiske!

Jeg smilte fornøyd og så at han pappa krympet seg. Han prøvde noen kast til, men da var tålmodigheten til 2-åringen slutt. "Hjelp han NÅ!" befalte hun.

Som sagt så gjort. Noe snurt ga han meg stanga tilbake, og tror dere ikke jeg fikk napp! Jeg hylte av fryd, men uheldigvis mistet jeg seien rett før jeg skulle slenge den over rekkverket på brua vi sto på.

Det tok ikke mange kastene før det beit igjen, og fisk nr 3 var fanget. 2-åringen ropte fornøyd at ho mamma var flink til å fiske, min kjære krympet seg.

Han fikk tilbake stanga, han kunne jo ikke forlate fiskeplassen uten fisk! Dermed var det en intens krigføring mellom han og naturen, og heldigvis vant han til slutt...

... og vi kunne dra hjem og legge ungene. I dag ble det grillet sei til middag. Nydelig!