fredag 31. juli 2009

Å mislykkes som forelder....



Når barna er de som ser mest fornuftig ut på familieportrettet, er det kanskje ikke så rart at man som mor av og til føler seg litt mislykket som forelder. Problemet er at jeg har en alt for oppegående og gløgg liten 2-åring. Hun er alt for smart for meg. Lærte seg tidlig å prate og kunne 13 bokstaver før hun fylte 2 år... Fargene har jeg egentlig aldri lært henne, de bare kunne hun av en eller annen grunn. Hun lærte tidlig hvordan hun kunne manipulere foreldrene sine, og dermed kan hun tvinne oss rundt lillefingeren akkurat som det passer henne.

Problemet blir ikke mindre av at jeg ikke klarer å holde meg alvorlig i situasjoner der jeg ABSOLUTT må være streng og konsekvent. Da får jeg nemlig en enorm trang til å le, og dermed klarer jeg jo ikke å la være.

Et eksempel var nå i ferien da vi skulle spise på restaurant med foreldrene mine. Selvfølgelig hadde vi glemt vogna til Lillegutt, så da han skulle sove, så måtte jeg legge ham i stelleveska. Det så jo ikke særlig smart ut.... Det ble heller ikke bedre av at 2-åringen, som syntes det var forferdelig kjedelig å vente på maten, fant ut at hun skulle stille seg midt i resauranten og trekke ned buksa! Som sagt så gjort, og hva gjør man da som mor???? Man blir streng og myndig, beordrer sin lille til å ta på seg buksa og sette seg fint ned, men jeg klarte ikke å holde meg. Jeg begynte jo å le, for jeg så at hun var nære ved å legge på sprang med buksa nede på anklene. Det hadde endt med magaplask med rumpa bar rett i bordet til et intetanende par. Skrekk og gru. Hvorfor setter disse barna oss i slike situasjoner???

Jeg må øve meg på å holde den autoritære mine når slike situasjoner oppstår, men jeg feilet nok engang. 2-åringen hadde vært på do, og jeg beordret henne til å ta på seg trusa igjen. Hun nektet, og løp naken rundt i stua. Jeg prøvde å være streng og sa: Nå kommer du hit og tar på deg trusa! Dermed løp hun bort til meg satte rumpa til og feis så det ljoma i veggene. Her ser jeg at jeg absolutt skulle ha vært streng, men jeg klarte ikke å la være å le. Mamma som var vitne til begge situasjonene, er litt oppgitt over meg....

Nei! Fra nå av skal jeg være en konsekvent mor. Strenge regler og ingen slingringsmonn. Basta! Det skal heller ikke være flere babyer sovende i vesker på restaurantgulv. Nok er nok!


2 kommentarer:

  1. Skal du ut får du se etter meg:) å skrike ut...

    SvarSlett
  2. Genialt bilde! :))))

    Og 2-åringen er vel ikke så rent ulik mor si? ;)

    SvarSlett

Related Posts Widget for Blogs by LinkWithin