søndag 13. september 2009

Ikke min dag....

Nå er det rett før jeg trenger følge når jeg beveger meg ute blant folk, for i går klarte jeg altstå å svirre rundt på Løyten lys etter 2 bursdagsgaver MED SYKKELHJELM PÅ HODET!
Er det virkelig mulig å være så treig at man glemmer å ta av seg hjelmen? Noe flau oppdaget jeg at jeg faktisk hadde på meg hjelmen da jeg skulle gå til kassa, men jeg vet ikke helt hva som ser dummest ut, å gå med hjelm inne i butikken, eller å gå rundt i butikken med hjelmsveis...

Jeg prøver å trøste meg med at det var flere uheldige hendelser før hjelmfadesen som er den bakenforliggende årsaken til seniliteten. Vi skulle nemlig sykle til byen igår. Og jeg tror ikke jentungen hadde vært utenfor dørene i mer enn 2 minutter før hun kommer inn igjen tilgriset med OLJE. Hun hadde selvfølgelig tatt på syklene og griset seg skikkelig til. Dette hadde hun TØRKET AV PÅ DEN FLOTTE HØSTKÅPA jeg hadde kjøpt til henne. Kåpe som skulle være fin og ren til enhver tid....

Noe forbannet konstaterte jeg at kåpa var ødelagt. Jeg prøvde å svelge skuffelsen og satte meg på sykkelsetet. Sykkelen hadde stått ute i regnværet, og selvfølgelig så var setet vått. Det resulterte med at jeg fikk en gedigen våt flekk midt i rumpa, det ser jo smart ut. Jeg kom på at jeg hadde en plastpose krøllet sammen under setet, og da jeg tok posen frem kom det et vindkast og kastet posen bortover veien...

Med en fot på pedalen og med den andre byksende bortover gata for å tråkke på posen, føyk jeg bortover veien med latteren til min kjære i ørene. Her i Tromsø blåser det, så jeg skal hilse og si at posen fikk fart på seg! Til slutt måtte jeg kaste meg av sykkelen og spurte etter posen, med sykkelen balanserende i den ene hånda....

Særdeles sur fikk jeg posen på setet, og satte igang med å tråkke avsted. Selvfølgelig satte sykkelkjedet seg fast da jeg skulle gire ned i en oppoverbakke, og da gikk det ikke an å gire uten å risikere at hele kjedet skulle ryke...

Dermed var jeg noe svett da jeg kom til byen, og for å gjøre ærendet i lysbutikken raskt unna før ungene våknet i sykkelvogna, løp jeg altså nedover gata, over veien og inn i butikken MED HJELM PÅ HODET....

Akk ja, det skal jammen meg ikke være enkelt alltid.
De nydelige bildene ble tatt for nøyaktig 1 år siden. Da var mamma og pappa her, og pappa var med på tur rett bak huset vårt. Der går det en vakker sti oppover fjellsiden, og det er en fantastisk utsikt over Tromsø. Det beste av alt er at det er kafé på toppen!


5 kommentarer:

  1. Det kunne jo vært at de trodde du var en av de som skada deg selv å kunne fyke i en krystallstake eller to inne i butikken? Ler meg skakk

    SvarSlett
  2. Hihi...litt morsomt syns nå jeg da........you made my day.go søndag

    SvarSlett
  3. Der fikk du samlet en del kjerring poeng ja med sykkelhjelm i butikken

    SvarSlett
  4. Flirer meg ihjel-det er så herlig å lese om alt det morsomme du gjør! Kjedelig med den kåpen-typisk at det skulle være akkurat den som ble ødelagt!

    Klem til deg!

    SvarSlett
  5. Hahaha;)) Jeg ser deg så levende for meg, altså!!

    Den stien opp til fjellheisen gikk jeg i sommer!! Nydelig, men virkelig en nær døden opplevelse, hehe.........formen kunne vært bedre!!

    SvarSlett

Blogglisten
Related Posts Widget for Blogs by LinkWithin