En god latter forlenger livet!

Nå er jeg så glad!!! Har akkurat hatt et kjempekoselig besøk av min barndomsvenninne Aina. Vi vokste opp sammen i Asker, men våre veier skiltes da vi sluttet på videregående. Aina forsvant blant annet til Budapest pga legestudier, og jeg dro til Nord-Norge. Dermed har vi kun holdt kontakt via telefon og ferier, men nå har Aina og hennes sympatiske kjæreste Anders vært på besøk her hos oss i Tromsø. Vi har kost oss, og grunnen til at jeg er så veldig glad, er at Aina gjerne ville være fadder til lille Magnus!

Eller.... han er ikke liten, så absolutt ikke. Aina og Anders har ikke gjort annet enn å le av fadderbarnet sitt, for de har aldri i sitt liv sett en større baby.

"Det er kun ørene som ikke har valker!" lo Aina begeistret da hun fikk ta Magnus i bedre øyensyn i dag etter frokost. En god latter forlenger livet, så da er det fint man har en stor Magnus å flire med - vi flirer jo ikke av ham, men med ham!

Nå har besøket dratt for de skal nemlig hit:

De berømte Lyngsalpene. Bilen var fullpakket av turutstyr, så nå skal de på toppturer til krampa tar dem. Jeg med min begredelige kondis kan ikke si at jeg misunner dem, men hadde jeg vært i bedre form derimot... Heldigvis er de heldige med været, for det er meldt strålende sol hele helga.

Jeg for min del får kose meg med mine nyinnkjøpte blomster. Det begynner å våres i Tromsø, så jeg har kjøpte søte blomster til leiligheten. Nye krokker også - blanke. Veldig fornøyd.

Nå har jeg satt Ipoden på lading. Så snart den er ferdig skal jeg trille meg en laaaaang tur med krim i ørene. Deilig!!! Utrolig godt med vår og strålende sol. Jeg har til og med sett hestehov ute!

STØØØØØØØØØØL!

Jeg er så støl at kroppen ikke virker idag. Har nå hatt med meg Lillegutt på shopping, og jeg har haltet rundt som en tulling. Flere muskelgrupper i kroppen har en ekstensiell krise i og med at de rett og slett ikke visste at de eksisterte før de ble tatt i bruk i går på Sats. Magemusklene hadde kapitulert for lenge siden, noe jeg merket da jeg ble sliten på INNSIDEN AV LÅRENE da jeg tok sit-ups. Er det mulig...

Akkurat nå sitter jeg og utsetter dagens store gjøremål: husvask. Jeg får besøk av min barndomsvenninne i kveld. Vi ser hverandre maks 2 ganger i året på grunn av enorme avstander, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det litt koselig før hun kom på overnatting. Problemet er som sagt at jeg er så forbaksa støl at jeg tror støvsuging og gulvvask kan bli en smertefull begivenhet. Nei, jeg får bare hive meg rundt, men først skal jeg vise dere et bilde som gjør så også smilemusklene mine får trent seg litt:

Det regnet på søndag så min lille Amalie kledde seg for det våte været... Jeg har ledd vanvittig mye av dette bilde, så jeg tenkte jeg skulle dele det med dere.

Ha en fortreffelig onsdag!

Sist men ikke minst...

Hvorfor i all verden skal det gjøre VONDT å komme seg i form. Jeg må si at akkurat der har evolusjonen gått på en diger tabbe, for tenk så spreke vi mennesker hadde vært dersom det var GODT å bli sliten!

I dag har jeg igjen prøvd å være sprek, men hjelpe og trøste for et slit det er... Var på BabySats der man kan bruke babyen som vekt, men jeg skal hilse og si at min enorme baby måtte sitte og beskue treningen fra sidelinjen. Jeg er rett og slett ikke sterk nok til å løfte en krabat på over 9 kg over hodet... Heldigvis var han strålende fornøyd med å se på galskapen, han satt utrolig nok og smilte hele tiden.

Men det er jo typisk at ting IKKE går etter planen, selv om man gjør ALT for at utflukten skal gå mest mulig smertefritt. Etter noen oppmuntrene meldinger på Facebook dro jeg i god tid til treningssenteret. Jeg ville ikke være den heseblesende småbarnsmora som kom sist inn i treningssalen, etter at oppvarmingen allerede var over. Derfor var jeg der 30 min før timen skulle begynne. Jeg satt fornøyd og ventet, men 10 min før start ville Lillegutt ha mat. "Ingen grunn til panikk, jeg har tid til det", tenkte jeg, og fant frem puppen.

Lillegutt spiste og spiste, minuttene gikk, og da han endelig var ferdig var kl presis 10.30 og timen skulle begynne. Småbarnsmødrene strømmet til, morgenfriske og energiske. Jeg skulle akkurat til å menge meg med dem da Lillegutt satte igang å bæsje! Selvfølgelig akkurat når vi skulle innta treningessalen. Dermed måtte jeg ta ham under armen og spurte til toalettet. Det var låst med "I ustand" skrevet på døra. Dermed var det å finne et annet do. Jeg vrengte av ham klærne, vasket og tørket, smurte og svettet. Kledde ham og spurtet tilbake til treningssalen, og vips så ble jeg nettopp den svette og heseblesende småbarnsmora som kom sist inn til timen etter at oppvarmingen var over...

Her ser dere kveldsmaten min. Jordbærsmoothie! Siden jeg har en enorm rosa marsipankake i kjøleskapet (les om den her), som kan mette en hel armé, må jeg prøve å være litt sunn til kveldsmat i alle fall. Dagenes siste kakeinntak tar seg ikke videre godt ut på en småbarnsmor som leter fortvilt etter formen...

Kakeresultatet...

Nå har jeg slitt på kjøkkenet, og må si jeg er stum av beundring for alle dem som lager nydelige kaker, for det er ikke enkelt! Jeg skulle jo idag lage en kake til ære for at bloggen har passert 1000 besøkende, og jeg skal si at nybegynneren i kakefaget, Elisabeth, gikk på et par smeller i løpet av kakebakingen.

Jeg skal helt tydelig lære på den harde måten, for jeg hadde minimalt med både marsipan og krem. Fant også ut at det er lurt å bake kake ETTER at man har fått kakeremediene som man har bestilt på nettet. Ikke FØR... Hadde med andre ord minimalt med hjelpemidler.

Lurer også veldig på hvordan andre klarer å kjevle ut marsipan uten at den griser og kleber seg til bordplata. Jeg kjevlet og slet da min kjære kom og mente at resultatet som lå klistret til kjøkkenbenken lignet på profilen til Terje Søviknes.... Ikke akkurat det jeg prøvde å lage akkurat...

Etter mye slit og hjelp fra min kjære så ble marspanlokket stort nok til å dekke hele kaka, og den var ikke liten! Tenkte at når jeg først skulle slå på stortromma og bake kake, så skulle det være ei STOR kake. Der gikk jeg altså på en smell siden jeg ikke hadde nok krem eller marsipan, men jeg lærer så lenge jeg lever! Lærte også at man skal la kremen stå kaldt når man ikke bruker den... Den ble litt tyntflytende når jeg skulle pynte kaka, gitt.

Kaka består av ananaskrem og vaniljekrem og den ble dynket i ananassaft. Den siste smellen jeg lærte, var at det er ingen god idé å bake kake med en 2 åring. 2 åringer SPISER nemlig av alle ingrediensene så snart man snur ryggen til, dessuten er de veldig glade i å ta på alt og gjerne ødelegge det som kan ødelegges.

Uansett: KAKE BLE DET, OG JEG GLEDER MEG TIL JEG FÅR KAKEBESTILLINGEN MIN MED REDSKAPER I POSTEN!

Nå er jeg i festmodus!

Dette bildet er til ære for dere fantastiske lesere, for dere har gjort så jeg har hatt en fantstisk start på denne mandagen. Da jeg gikk inn på sida mi, så jeg at jeg hadde passert 1000 besøkende! Tenk at dere har tatt dere tid til å gå inn på sida mi så mange ganger bare for å lese om min surrete hverdag. Skål til dere alle!

Jeg skal ikke feire med champagne idag, jeg skal gjøre noe enda sprøere: JEG SKAL DEKORERE EN KAKE TIL ÆRE FOR BLOGGEN!

Skrev jo tidligere om denne kaka:

Og vips så hadde kakebakeren, den fantastiske Silje, skrevet en kommentar under innlegget. Hun er ingen konditor, men en tobarnsmor som meg. Hun baker kaker som hobby, og pga henne satt jeg i flere timer på YouTube og så på Creating cakes. Der ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg MASSE kakeutstyr på nettet, så nå venter jeg spent. Altså: i dag skal jeg forsøke meg på kakedekorering. Ikke slik som denne Kittykaka, det får jo være grenser... Jeg skal prøve noe enklere for å ikke ta knekken på egen selvtillit med en gang.

Men dette blir ikke før senere, for Tromsø ser slik ut i dag:

Vi bader i sol, og jeg skal ut å trille med Karen og hennes lille Kaja Celine. Ble kjent med Karen da jeg gikk gravid, så vi har babyer som er jevngamle. Koselig å ha noen å være sammen med når man er i permisjon!

So long folkens, skal legge inn et bilde av kakeresultatet etterpå, men lov å ikke le. Jeg er jo nybegynner...

OG TUSEN TAKK FOR AT DERE LESER BLOGGEN MIN!

Klærne SKAL på!

Ser du noe rart ved dette bildet? Det gjorde ikke jeg heller før min samboer fortalte at jeg hadde kledd jenta mi med solbrillene inni lua... Jeg lurte på hvor de hadde tatt veien. Men han skal ikke snakke så høyt, for han far prøvde å tvinge jenta til å ta på seg vinterskoene med lekebiler oppi her en morgen. Amalie protesterte selvfølgelig høyt, men han far påsto at hvis hun bare slappet av og satt stille skulle nok skoen gå på. Han presset og bannet, og forsto ikke hva var som var galt før han kjente med hånda nedi skoen.

Stakkars Amalie. Det er nemlig ikke første gang vi her i huset har dyttet de føttene hennes ned i alt for trange sko. Får nesten litt vondt i magen av å tenke på da vi kjøpte hennes første tøfler. Vi prøvde et par i butikken, og fikk med oss tilsvarende tøfler hjem. Disse kledde vi på henne hver dag. Hun protesterte ikke. Etterhvert begynte vi å bli bekymret over at jenta gikk så innover med beina, det så jo ikke normalt ut. Leeeeeeenge etterpå tok jeg hånda tilfeldig nedi tøffelen hennes, og gjett hva jeg fant!?! Gråpapiret som er i alle nye skopar! Det var presset sammen foran i tåa, ikke rart at jenta gikk pussig.

For en mor jeg er.... og for en far hun har....

Hva blir det neste....????? Vil ikke tenke på det....

Er forresten forferdelig øm i rumpestumpen idag etter gårsdagens treningsøkt... Les om den her. Glad for at det fortsatt er noen dager til jeg igjen skal sette meg på et sykkelsete!

Ha en strålende søndag alle sammen.

Snakk om å torturere seg selv!

I dag har jeg faktisk skremt 2-åringen min. Ho mor har nemlig vært og trent etter ett innfall av galskap i går (les om det her). 1 time på sykkelsetet gjorde så jeg ble forvandlet fra Elisabeth-mamma til en prustende hval med sprengte blodkar i ansiktet....

Min kjære samboer ante at dette ville skje, så han både kjørte og hentet meg på treningssenteret, men da jeg kom inn i bilen stirret 2-åringen forskrekket på meg. Ho mor var jo ikke til å kjenne igjen! "Mamma er bare litt sliten, mamma har nemlig syklet" prøvde jeg å berolige henne med. " Sliten i øynene?" sa hun undrende. Blodskutte øyne i kombinasjon med mor i treningsklær kan være kraftig kost for ei lita tulle.

Min samboer var bare glad til for at han ikke måtte hente meg på akutten, han var forberedt på det, sa han. De hadde til og med vært i butikken og kjøpt sportsdrikke før de hentet meg, så den lå klar i setet mitt i tilfelle jeg skulle være akutt dehydrert.

Spinning på en lørdagsmorgen er ingen spøk. 1 time med blodsmak i munnen gjorde så jeg faktisk tenkte at det hadde vært bedre å bli littegrann torturert. Heldigvis satt jeg bakerst i spinningslokalet slik at ikke alle så den prustende småbarnsmora som på slutten ikke klarte å spinne, men utførte noe som lignet på krampeaktige spasmer på sykkelsetet. Apropos det sykkelsetet.... Tror jeg har fått gnagsår på unevnelige plasser. Akk og ve. Jeg skal tilbake neste lørdag. Nå kan det vel bare gå oppover???

Baker man virkelig slike kaker?

Jeg har ikke før skrevet et innlegg om at jeg skal begynne å trene, før jeg surfer på nettet og finner søtsaker det er umulig å motstå, men da jeg oppdaget denne kaka ble jeg mildt sagt paff.

Bursdagskaka er jo en drøm av en kake for småjenter, og jeg ser her at det er en heldig Amalie som har hatt en flittig mor på kjøkkenet. Jeg har jo selv ei Amalie, men jeg tviler sterkt på at hun noen gang får en slik kake av meg....

Dere småbarnsmødre, BAKER DERE SLIKE KAKER TIL BURSDAGSBARNA DERES?

Jeg kjenner at jeg begynner å få prestasjonsangst til kommende barnebursdager...

Hvis jeg begynner å øve nå, kan det vel hende at jeg klarer det til bursdagen som er i september? Eller kanskje ikke.

Hva skjedde med muffins med melis og nonstop?

Har venninner som enda ler av selskapet jeg arrangerte før barnedåpen til Amalie. Jeg hadde hatt prøvebaking og trengte et testpanel. Kristin kan nok bekrefte at det var et par kaker som ikke egnet seg på et kakebord, og Susanne: Du husker at du lovet meg kake til neste barnedåp? Hva med en slik kake i guttevariant der det står Magnus, kunne det vært noe??

Ikke det at jeg har noen dato for dåp enda, men det skjer vel forhåpentligvis før Lillegutt er konfirmant.

Gruer meg allerede!

Dette bildet lyver ikke, i morgen skal denne jenta prøve å finne ut om kroppen fortsatt virker! Våknet i dag med en galskap som sa at jeg skulle melde meg på spinningtime imorgen formiddag. Jeg må si at jeg allerede gruer meg, for denne kroppen har stort sett sittet helt stille i et år nå. Ble gravid i april i fjor, og fikk bekkenløsning så og si med det samme... Dermed ble denne jenta en sofaslave. Etter keisersnittet i januar har jeg kun vært ute på noen trilleturer, men NÅ ER DET NOK LATSKAP!

Mann og barn blir i morgen formiddag forlatt til fordel for litt trening. 1 time på sykkelsetet gjør nok så ho mor ikke kan gå de nærmeste dagene. Hjelpe og trøste.

Tok også sjansen på å melde meg på noe som heter Babysats. Det går ut på å bruke babyen som manualer. Det er litt dårlig gjort for meg, for jeg har en gigant av en baby. Han veide 9120 gram på 3 mnd kontrollen, så det er ikke en babystørrelse på ham akkurat. 1 åringer veier jo det samme... Denne treninga er på tirsdag, så jeg får håpe at kroppen er i lage igjen til da etter sjokkopplevelsen på sykkelsetet.

Ønsk meg lykke til, for det trengs!

Stølhet, here I come!

Kaffebesøk med buksa full av bæsj...

Å være en småbarnsmor med stilige støvletter og matchende veske er som sagt noe jeg bare kan se langt etter, jeg skrev om det i går (innlegget ligger her). Men at jeg nå må bytte ut min enorme uformelige stellebag hadde jeg ikke trodd... Har innsett at når denne lille familien skal ut på noe så uskyldig som kaffebesøk, så må jeg jammen meg begynne å pakke i trillekoffert. Stellebaggen er alt for liten, gitt.

Jeg og ungene skulle nemlig på vaffelbesøk til en venninne av meg. Alle mann fikk rene klær, børstet hår og vask i ansiktet, vi skulle jo se ut som normale folk. Den illusjonen varte ikke lenge. Allerede da jeg skulle kle av jakka på 2-åringen etter endt biltur, oppdaget jeg at hun hadde blitt skitten. Hvordan aner jeg ikke, men hele det høyre bukselåret hennes hadde gått fra lyserosa til gråsvart... Rett etterpå klarte hun å søle så mye med vann at hele buksa måtte henges til tørk, og jenta spradet rundt i hullete ullong resten av det besøket...

Så var det Lillebror sin tur. Mens han ammet begynte han å bæsje, og det var i STORE doser. Før jeg visste ordet av det hadde denne guffa kommet ut av bleia, og oppover ryggen. En stor bæsjeflekk skred frem, og jeg resite meg opp for å sette igang med vaskinga.

- Å nei, det har kommet på buksa di også, sier Marte og peker på bukselåret mitt.

Og ganske riktig, en fin flekk med fersk bæsj... Er det mulig.

Heldigvis hadde jeg rent skift til Lillebror, men jeg måtte sitte der med bæsjeklær. Jeg lovte Marte at neste gang jeg kommer på besøk skal jeg ankomme med en velpakket trillekoffert med ekstra skift til hele familien!

Må bare legge til min alltid på optimistiske datter. I Tromsø er det full vinter med store brøyteskavler, men da vi skulle hjem var det litt mildt i lufta. Jenta mi gikk ut i snøen med et fornøyd glis om munnen. "Det er sommer i dag, mamma" ropte hun fornøyd og tråkket i vei til bilen som akkurat var gravd frem etter at brøytebilen hadde flyttet alle snøen inn i oppkjørselen til Marte:)

Heldigvis er vi ikke værsyke her i nord i alle fall!

Hvordan klarer dere å være så vakre??

Jeg har et spørsmål jeg stadig har gått og undret meg over. Hvordan klarer mine medsøstre å alltid se så vakre og ordentlige ut? På min ferd gjennom livet støter jeg stadig på småbarnsmødre, som meg selv, men mens jeg går rundt i store klumpete vintersko, hårer på halv åtte og med en stor og uformelig stellebag, så spankulerer dere i flotte kåper, høye støvletter med matchende vesker og frisert hår. Dere er så flotte at dere rent tar pusten fra en sliten småbarnsmor.

Mine støvletter har knapt sett dagens lys etter at jeg ble mor. De egner seg rett og slett ikke til å løpe etter små villstyringer. Under julehandelen kledde jeg faktisk 2-åringen i 3 nr for store cherox bare for at hun ikke skulle klare å komme opp i max fart på kjøpesenteret - og stikke av.

Hvordan klarer dere andre småbarnsmødre å gå så lekkert gjennom hverdagen?

Bare se hva som skjedde da jeg på mandag skulle på helsestasjonen med minstemann. Den eneste ledige parkeringsplassen var midt i en vanndam. Mye større enn den på bildet! Dermed var det ut i dammen med de klumpete vinterskoene, støvletter hadde desidert ikke vært tingen. Selvfølgelig var det så trangt mellom bilene at jeg måtte velge om jeg skulle gni magen eller baken inntil den skittene bilen. Den hadde jo vært på langtur på søndagen og så rett og slett ikke ut... Ja takk, begge deler sa vinterjakka, og dermed ble jeg skitten både foran og bak. Da jeg kom inn på helsestasjonen så jeg flotte støvletter på rad og rekke. Man skal ta av seg på beina før man går inn. Mine smøbarnsmedsøstre hadde ankommet i uklanderlige høye hæler, mens jeg kom i våte store sko. Jeg skippet skoene fort av meg slik at ingen skulle se hvilke sko som egentlig tilhørte meg, og gikk inn som om også jeg ankom i støvletter!

Den ammetåka, den ammetåka

Nå har jeg altså klart det igjen. Tror jeg snart kan gi ut en bok om alt det idiotiske man gjør i ammetåka. Den kunne nok ha gledet mange medsøstre!

Dagens brøler foregikk på denne måten:

Jeg hadde surret hjemme med Lillegutt. Jeg hadde ammet ham utallige ganger, ordnet med klesvask og vasket bad, og kom til å tenke på middagen.

I dag blir det kjøttpudding med potetmos, sa jeg til meg selv og satte igang på kjøkkenet.

Jeg skar poteter opp i terninger, og begynte med brun saus. Skar opp løk, fant frem hel pepper og krydret med Worcestershire saus og kokte det hele opp. Alt gikk som smurt, Lillegutt lå og studerte hendene sine der han lå i vippestolen, når han først har begynt med det har han underholdning en lang stund, og vips så var middagen ferdig.

Jeg dekket bordet og var riktig fornøyd med dagens innsats, men det var helt til jeg så på klokka... Den var 15.00!

Mann og barn kommer ikke hjem før kl 16!

Jeg ringte min samboer:

- Du er ikke tilfeldigvis ferdig på jobb nå?

- Nå? Nei, klokka er jo bare tre. Jeg har mye å gjøre.

- Middagen står nemlig på bordet...

- Allerede? Hvorfor det?

- Det ble liksom bare slik...

- Ble bare middagen ferdig?

- Ja...

- Du får vel spise du da, mens den er varm...

- Ja, jeg får vel det. Sorry... Hadet

- Hadet...

Men en ting er sikkert: barna kan si mye rart om mor si når de blir voksne, men DE FIKK ALLTID MIDDAG! Det er da noe...

Tror faktisk jeg har gjort noe smart akkurat nå!

Jeg er faktisk så dum at jeg nå tror jeg har gjort noe riktig så smart:) Jeg tror nemlig at denne lille saken skal gjøre alt av leggerutiner til en sagablott.

Som dere sikkert vet så har jeg en meget bestemt liten 2 åring. Hun godtar ikke hva som helst her i verden, og dermed har det nå begynt å bli vanskelig å få henne i seng. Kveldene i nord har begynt å bli lyse, så hun forstår ikke helt hvorfor hun må til sengs når det fortsatt er dagen ute. Jeg har sett på med gru hvordan jeg skal få henne til å legge seg når midnattsola slår seg på, men nå tror jeg som sagt at dette problemet er løst!

Har bestilt meg denne Bunny Clock som dere ser på bildet. Når det er dagen har han øynene åpne, men når det er natt lukker han øynene og sover. Dermed kan jeg stille inn at kl 19.00 er det natt. Da legger kaninen seg, og det er ikke lov å stå opp før kaninen har våknet igjen. Kan jo stille den på kl 07.00. Når kaninen har åpnet øynene er det dagen, og små 2 åringer kan stå opp! Orker ikke å ha en 2 åring hylende på soverommet kl 3 om natta som påstår at det er dagen for at sola skinner og fuglene synger. Nå kan kaninen fortelle henne at det er natt!

Smart eller hva? Nå er det en slik kanin ute i en eller postterminal på vei til meg og 2 åringen. Håper virkelig at dette blir en hit i sommer, for selv jeg har jo store problemer med å holde styr på døgnet når det er sommertid. Kanskje jeg trenger en slik selv også???

Sjokolade og trimmende elefanter...

Sjekk hva som dalte ned i postkassa mi! Endelig kom min etterlengtede sjokolade som jeg bestilte på nettet. Hvor lenge den varer i dette huset er uvisst. Min samboer tror ikke den engang varer til han er hjemme fra jobb i dag... Som dere ser har jeg allerede begynt på spisinga. Skulle absolutt ha ventet med det, for barnefødsler gjør ikke akkurat så kroppen er klar for sommeren. Det er jo snart sommer, selv om det ser slik ut utenfor hos meg i dag...

Jeg skulle absolutt ha begynt å trent litt, men da mener jeg for all del ikke at jeg skal løpe. Det er jeg ikke videre god til, dere kan lese om det her. Har aldri vært løpeentusiast, husker med skrekk da jeg som 18-19 åring skulle ta meg en løpetur. Jeg pusta som en hval, musklene skreik i kroppen og da jeg kom til en svær idrettsarena noen km fra huset angret jeg på hele løpeturen. Jeg følte meg direkte uvell og var sikker på at jeg hallusinerte da jeg på veien foran meg så en elefant komme gående mot meg. "Herregud, nå har jeg dratt det for langt" tenkte jeg. "Nå ser jeg jammen meg syner også!" Men elefanten var sprell levende han. Det hadde kommet et sirkus til hjemstedet. og det var ikke bare jeg som var ute og mosjonerte. Elefanten var også ute og strakk på beina på idrettsarenaen. En dyrepasser var med ham, men jeg så ikke han med det samme... Dermed så løper ikke jeg så mye. Når man møter på elefanter i levende live, så tror jeg heller at jeg holder meg til spinning i trygge lukkede saler.

Nå skal jeg og dette sjarmtrollet på 3 mnd kontroll. Han skal få sprøyte, så jeg regner ikke med at han smiler så hjertelig akkurat da... Hadde tenkt å trille bort for å forbrenne noen kcal, men været gjør så jeg lurer på om jeg skal ta bilen - mens jeg tygger på sjokolade....

Det går ikke alltid så bra, gitt...

Utrolig men sant, vi har akkurat kommet oss vel hjem etter langkjøring i snøstorm nå i midten av april. Som min samboer sa: en helt vanlig tur i april med kolonnekjøring, null sikt og biler og trailere utfor veien...

Mens vi kjørte der i snøinfernoet, og ergret oss grønne over bilister som ikke slapp køen forbi, begynte vi å mimre over bemerkelsesverdige kjøreturer vi har hatt i løpet av årene. Til slutt lo vi så vi grein.

Det som er verdt å nevne var:

1) Da jeg som 16 åring kjørte en liten moped som måtte tråkkes igang. Den var så tungstartet at jeg faktisk måtte tråkke så lenge at jeg sikkert hadde kommet frem dit jeg skulle hadde jeg heller syklet...

Uansett, jeg hadde ikke sånt visir på hjelmen, dermed kunne man lett få både veistøv og fluer i øynene. Det verste var da jeg kjørte bak en bil der føreren plutselig skulle vaske frontruta med vindusspylervæske. Han sprutet i vei, helt uten omtanke for den stakkare mopedisten som kjørte rett bak. Jeg fikk en enorm sprut med såpe rett i øynene. Så ikke en dritt, og måtte sjangle meg ned i grøfta. Tårene rant og mascaraen ble dratt utover, kunne bare myse de nærmeste timene etterpå.

2) Da jeg og søsteren min sto i fergekø i hennes bil. Jeg var ukjent med bilen, så da jeg hadde betalt fergemannen og skulle kjøre ombord på ferga, slapp jeg kløtsjen alt for fort så bilen bykset fremover i et kjempehopp. Både jeg og søsteren min hylte til, og i forfjamselsen klarte jeg å sette på vindusviskerne på full speed før bilen døde hen. Fergemannen så forskrekket på oss...

3) Da jeg og samboeren min kjørte gjennom en trang værutsatt dal som heter Lavangsdalen. Det var vinter og vi kom bak en trailer. Snøføyken sto, så vi så ikke en meter hverken til høyre eller venstre. Samboeren min bannet småspiker over de dårlige kjøreforholdene. Alt var hvitt og vi trodde vi var midt i en kjempesnøstorm. Bak denne traileren kjørte vi i evigheter, og da vi endelig kom forbi traileren oppdaget vi at det ikke var et ufyselig vær ute. Det var blå himmel og nydelig, men i dragsuget bak traileren, der vi hadde befunnet oss, var det rene dommedagen:)

4) Vi skulle kjøre sørover og kjørte E6 i Nordland. I en sving sto plutselig bilene helt stille. Jeg som satt på, så at de var stoppet av en mann med signalvest og walkie talkie, men det så ikke samboeren min. " Stopper de midt i en sving, er de gale" ropte han og vrengte ut til siden og suste forbi kø og mannen fra veivesenet som skulle passe på trafikken. "Det er veiarbeid!" hylte jeg til han, men dette forsto ikke han før han så alle asfaltbilene og veiarbeiderne som fylte veien foran oss. De så på oss og gliste, og vi måtte jo stoppe helt opp. Da kom en av dem bort til oss og spurte: Har dere dårlig tid? "Vi skal rekke en ferge..." prøvde samboeren min seg. "Hørte dere det karer? De skal rekke en ferge! ropte vegarbeideren og brølte av latter. Vi kom da oss gjennom vegsperringen og til han som stoppet trafikken på den andre siden. Han så på oss og ristet på hodet. Jeg lo ikke av dette da, men nå ler jeg!

Kan du vennligst stikke hull på trommehinnene mine?

I dag har jeg faktisk lengtet tilbake til da jeg var 7 år og verket hull på begge trommehinnene mine... Uansett hvor vondt det gjorde, var det en behagelig stillhet som omga meg. Trommehinnene har blitt leget, uheldigvis... For i dag har støynivået nådd opp til kosmiske høyder!

Vi er hos svigers der min svigermor, som må være verdens beste bestemor for små krapyl, har laget stua til en huskestue for de små. Desser (eller husker, som jeg kaller det) henger fra taket og har tatt full kontroll over luftrommet. Store hoppeballer med håndtak har kapret stuegulvet, ungene fulle av sukkersjokk har gått fra hengslende - og midt oppi denne krigssonen har jeg oppholdt meg...

Det ble ikke akkurat bedre av at superbestemor fant frem et elektrisk keyboard som ungene skulle få utfolde seg på....
Denne ulyden fylte hele huset da vi skulle spise lunsj. "Ikke alle som har taffelmusikk til maten" gliste svigermor fornøyd over matfatet.

TAFFELMUSIKK????? Man skal høre mye før ørene faller av, men akkurat nå føler jeg at jeg har hørt nok. Så, kan du vennligst stikke hull på trommehinnene mine?

Det gikk bra!

Jeg lovet jo å komme med en tilbakemelding på hvordan netthandelen min gikk...

Kjøpte sminke på nettet av ukjent merke og ikke peiling på hva som passet meg... Det gikk jo bra. Her er jeg nysminket. Tror ikke jeg tar samme sjanse en gang til. Derimot så har jeg vært og kjøpt meg sjokolade på nettet.... Måtte holde meg under 200 kr, slettes ikke enkelt, for å slippe sukkeravgift og fandens oldemor. Det er jammen meg avgift på alt. Dere kan jo sjekke godsakene her.

Gleder meg til sjokoladen daler ned i postkassa, og etter at den er inntatt SKAL jeg begynne et sunnere liv... basta... eller... shit...

Du verden så effektiv!

Panikken var til å ta og føle på i stua da min kjære i går kveld kom på at sommerferieplanene måtte være klare allerede idag! Klokka var da 22.30... Barnehagen skal ha ferielisten til ungene, og vi hadde ikke engang tenkt ut hva vi skulle finne på. Men i panikkens hete, klarte vi å planlegge sommerferie i løpet av 10 min! Du verden så effektiv man kan være hvis man virkelig må. Her ser dere da ferieplanene våre.

Dette nydelige fiskeværet heter Nusfjord og ligger i Lofoten. Det har blitt kåret til Norges vakreste sted, så da tar vi selvfølgelig turen innom dem. Jeg møtte min kjære i Lofoten for 10 1/2 år siden, så vi rett og slett elsker disse vakre øyene.

Jeg har i flere år ønsket å besøke idylliske Hamn i Senja. Barnevennlig med fisketurer, små fjellturer og selvfølgelig må vi besøke Senjatrollet. Tror 2-åringen blir begeistret. Det er ikke så mye de forlanger når de er såpass små, så da blir nok dette bra. For de som så serien "Da damene dro", så er dette i nærheten av der serien ble spilt inn.

Så må vi selvfølgelig hit. Den svenske "Stugan" til mamma og pappa. Jeg var så effektiv i går kveld, at jeg til og med bestilte flybillettene nedover! Fikk dem billig, så nå er jeg et eneste stort glis. Dette er sommeridyll med egen strand foran hytta. I det lille annekset til venstre skal vi bo. Bildet er tatt fra brygga der pappa har båt. FANTASTISK!

Nå gleder jeg meg veldig til sommeren. Ute var det snøstorm i natt...

Ha en strålende dag alle sammen, og GOD SOMMER!

Slik skal dagen startes!

Sjekk hva jeg mesket meg med idag tidlig! I går kveld ble endelig min kjære Rancilio reparert, så nå kan jeg igjen lage meg kvalitetskaffe! Espressomaskina har nemlig ligget for døden en stund, dere kan lese om det her, men nå i disse påsketider har den faktisk gjenoppstått!

Dette ble feiret litt ekstra med sjokolade og greier, kjenner nå at jeg hadde ikke trengt å pøse på så mye, for jeg er litt småkvalm... Uansett så var det en deilig morgenkaffe jeg koste meg med.

Må legge til at jeg i dag ikke har noen flaggdag i stua (det var det nemlig i går, du kan lese om det her), for natta var alt annet enn stille og fredelig. Skal finne flagget frem igjen når Lillegutt gjør seg fortjent til litt feiring. Min kjære ble litt perpleks da han kom hjem igår og flagget var plasert midt i stua. Han var redd han hadde glemt en eller annen viktig dag, men det hadde han ikke. Deriomt så kom han hjem med roser til meg i mars. Han trodde vi hadde 10 1/2 årsdag, men det er ikke før nå i april. Jeg takket uansett hjertelig for rosene!

Nå skal jeg hoppe i dusjen. Er ekstra spent på morgenritualene i dag, for nå skal jeg sjekke om sminken jeg bestilte på nettet passer meg... Oppfølging kommer!

Nei, nå altså!

Jeg kan godt vedkjenne at jeg er en smule distré, men jeg er da for søren ikke senil! I dag dumpet det et stort brev fra sykehuset ned i postkassa. Jeg rev det opp, og der lå det en spørreundersøkelse for "Pasienter som ikke møter opp til time"!

Hva i all verden er det de snakker om? Jeg har nå falt inn under denne unnasluntrende pasientkategorien.

Jeg kan ikke engang huske å ha blitt innkalt til noe time... Da hadde jeg vel kommet på det nå? I undersøkelsen spør de hvorfor jeg ikke kom til avtalt time. Jeg skal krysse av om jeg ikke ville gå fordi jeg grudde meg, fordi jeg allerede hadde fått behandling eller om jeg hadde problemer med å komme meg til syekheuset pga transport. De spør også om jeg hadde mulighet til å avlyse timen eller til å utsette den.

Herregud, hva i all verden skal man svare på sånt? Og i hva i all verden er det jeg har glemt å stille opp på?

Nå forstår jeg mindre og mindre.

De spør om jeg ved en senere anledning ønsker å bli påminnet om time via SMS, jeg tror jeg krysser ja der, gitt...

Dette må feires!

Hadde jeg hatt flaggstang, skulle jeg jammen ha heist flagget i dag, for det som har skjedd er helt utrolig!

Min Lillegutt har nemlig sovet hele natta for aller første gang. Han er nå 3 mnd og 10 dager. Dette er ny rekord, for søstera klarte ikke den samme prestajonen før hun var nesten 1 1/2 år!

Men dere må ikke tro at jeg dermed har fått min sårt tiltrengte skjønnhetssøvn i natt, nei, langt der i fra. Jeg har så og si ikke hatt blund på øynene for jeg har i hele natt bråvåknet med hjertebank av at det var så stille fra babysenga. Jeg var sikker på at krybbedøden hadde inntruffet, og dermed var det umulig å sove.

Det samme skjedde faktisk da to-åringen sov sin første natt. Ho mor lå skrekkeslagen i senga. Jeg våknet rett og slett av at jeg ikke hadde blitt vekket. Lå og så for med de verste scenarioene. Alt fra kvelningsdød, til at hun hadde kommet seg ut... Til slutt ble samboeren min så lei av at jeg vrei meg sånn i senga, at jeg rett og slett fikk litt kjeft der i nattemørke. Kl 5 klarte jeg ikke å holde meg lengre, da måtte jeg inn og se om det var liv i Tornerose. Det var det, og mer enn det. I mitt forsøk på å se om jenta faktisk hadde overlevd, klarte jeg å vekke henne.... Da ble det jammen meg litt mer kjeft på meg i nattemørke... Ja, ja...

Har dere hørt om noe særere!

Sitter hjemme i sofaen og humrer etter årets store påskefeiring. Den gikk ikke akkurat som planlagt i og med at jeg overhode ikke kan pakke. Les om dette her, og at bayen var syk HELE påska. Dette gjorde så jeg stort sett satt inne i hytta og var god mor for den lille.

Men tilbake til hvorfor jeg nå sitter og humrer...

På lørdag skulle det nemlig grilles til middag. Alle kledde på seg, unntagen meg og lillegutt. Vi måtte holde oss inne. Min kjære samboer tok på seg oppgaven med å grille meg middag. Det skulle bare mangle, sa han før han føk på dør. Inne i hytta satt jeg og ventet spent med en snørrete liten baby på armen.

Endelig dunket det på stuevinduet til hytta og inn kom middagen. Den besto av: HOLD DERE FAST:

Grillet pinnekjøtt, stekt pølsebrød og kald bernais saus på flaske!!!!!

Tusen takk kjære samboer. Det er den absolutt særeste middagsretten jeg noen sinne har fått servert, men jeg spiste opp hver smitt og smule. Har noen hørt om noe særere?????

Angrer bittert på at jeg ikke tok bilde av kreasjonen før jeg åt den opp. Den var et skue for øye, tro meg.

NEEEEEEIIIII! Jeg har klart det igjen...

Hvorfor klarer jeg aldri å pakke ordentlig? Skal nå på hyttetur med svigers, og jeg har glemt å ta med bukser av alle ting...

Blir derfor nødt til å sprade rundt i idiotiske ullongs hele påska. Slitte, nuppete ullongs, som både har hull og er alt for trange både over lår og rumpe...

Jeg kommer til å bli litt av et syn, nei og nei...

Hurra for at alle er utstyrt til tennene med kameraer. Denne påska skal vel foreviges av svigerfamilien, og jeg kommer til å skjmmes i årevis;)

God påske!

Puppediss og kakebaking

He, he. Jeg har lenge ledd av min søster som i ammetåka klarte å gå inn på en bensinstasjon med puppen utenfor genseren. Hun hadde ammet babyen i bilen, og bestemt seg for å gå inn på bensinstasjonen for å tisse litt. Noe stuss ble hun oppmerksom på at alle på bensinstasjonen, både kunder og ansatte, var utolig vennlige og smilende mot henne. Gutten bak disken var så serviceinnstilt at hun var rent imponert. For et hyggelig sted, tenkte hun og spankulerte fornøyd inn på doen. Der så hun til sin forferdelse at hun hadde glemt å smette puppen inn i genseren etter ammingen, og hun forsto raskt hvorfor alle hadde sett på henne og smilt så hjertelig...

Nå har ikke akkurat det samme skjedd meg, men det ligger i samme gata.

Jeg hadde ammet Lillegutt da jeg og to-åringen skulle bake havrekjeks til påsketuren. Leiligheten ligger i 1.eg med kjøkkenvinduet rett ut på gårdsplassen. Vi bakte og koste oss, til og med samboeren min var innom kjøkkenet uten å registrere at jeg faktisk hadde puppen utenfor genseren... Først da jeg skulle vaske bordet etter endt arberidsøkt, oppdaget jeg fadesen. Håper virkelig at naboene var i fullt påskemodus og ikke oppdaget den frustrerte husmora i 1.etg...

Fortsatt god påske!

En distré påskeinnsats

Er det ikke fantastisk å komme hjem fra en hektisk handletur for så å huske ALT man har glemt å kjøpe?

Jeg er så distré at det egentlig er rart at det ikke gjør vondt. Vi durte i vei, hele familien, på kjøpesenter der absolutt hele byen også hadde innfunnet seg. I trengselen i butikkene kom jeg på at respten på medisinene mine lå hjemme i entreen. Dermed glemte jeg også å kjøpe paracet og alt annet som er lurt å ha med på påskefjellet... Heldigvis har jeg solkrem, godteri og godt med kaffe. Da skal vi vel overleve denne påska også.

Det eneste som irriterer meg akkurat nå, er at det var tomt for verdens beste påskeegg.

Det er egentlig litt krise, men jeg prøver å være positiv. Jeg kjøpte bare tre ganger så mye annen sjokolade, så jeg skal nok bli kvalm denne påska også!

Bilen ble i alle fall smekkfull, til tross for at vi ikke fikk handlet inn alt som var planlagt. Nå er det påskemodus på ho mor. Påskekrim er i alle fall husket, både i bokform og lastet ned på Ipoden.

Påskeutfarten her i nord var en pussig affære. Jeg er vant til lange køer og trafikkaos fra Østlandet, men da vi kjørte avgårde så vi ikke en eneste bil. Måtte spørre samboeren min om vi hadde oversett en bombetrussel, og at alle i Nord-Norge nå hadde evakuert i bomberom, for det var jo ikke noen å se noe sted... Men vi kom vel frem til Bardu uten å ha sett et eneste bombekrater, så hvor alle andre har gjort av seg er en uoppklart påskenøtt;)

Jeg må bare legge til at jeg nå er veldig spent. Dere husker kanskje at jeg var litt vågal og bestilte sminke via nettet, dere kan lese om stuntet her. Nå er hentelappen dumpet ned i postkassa mi, så snart skal vi få se om innkjøpet mitt har blitt en fullstendig fiasko...

En ulykke skjer aldri alene...

Det er vel flere med meg som mener en god kopp kaffe er en smak av lykke. Jeg elsker kaffe, og også min alt for dyre kaffemaskin, Rancilio.Den brukes flittig hver eneste dag, så her i stua diskes det opp med nydelige espressoer, cortadoer, latter osv. Min elskede Rancilio har mang en gang vært årsaken til at jeg kommer meg tidsnok opp av senga. Tanken på hva han kan lage til meg, gjør så jeg forlater den gode varme dyna og beveger meg ut i en ellers så kald verden.

Men hva skjer??? Jeg har en venninne på besøk, og vi skal ha oss en ekte Rancilio, men min elskede vil ikke starte! Det blir selvfølgelig full krise i heimen. Jeg trykker febrilskt på knapper, slår den lett både her og der, tester stikkontakten og sikringen, men nei. Rancilio er helt død. Jeg ringer til og med til min samaboer i fortvilelse. Han lover å se på min elskede når han kommer hjem.

En kontaktfeil, forklarer han. Dette må repareres, men han har ikke de deler som skal til.

Dermed må jeg nøye meg med presskanna mi. Den lager jo også himmelsk kaffe. Jeg har jo investert i en alt for dyr kaffekvern, broren til Rancilio, de er av samme merke, så da kan jeg kverne de lekreste kaffebønner.

Men hva skjer??? Jeg klarer å knuse presskanna. Hva er oddsen for at jeg klarer å ødelegge en 7 år gammel presskanne akkurat når Rancilio er ute av stand???

Da er det godt at man kan shoppe seg i bedre humør. Hos Tilbords fant jeg denne lille lekre saken.

Det var kjærlighet ved første blikk. Den var alt for dyr, men den lager meg fantastisk kaffe - og den kan i alle fall ikke knuses:)

Nå må det trøstespises!

Frustrasjonen står ut av hver pore i kroppen på meg akkurat nå. Det knyter seg i magen av ren og skjær fortvilelse. Denne dagen har vært helt forjæve......!!!!

Har vært hos lege med lillegutt på 3 mnd. Han er så tett i nesa og bryst at han ikke får puste, og hostingen gjør så han spyr. Legen skulle gi oss medisiner, jada, ikke noe problem, men hva gir han en baby som kun har spist pupp hele sitt liv???? Jo, brustabletter som skal blandes ut med et halvt glass vann! Hva gir du meg??? Eller rettere sagt, hvordan i all verden gir jeg det til han? Har nå prøvd med tåteflaske, man da ble han så illsint at han brakk seg igjen (4. gang i dag...) Spy og slim alle veier. Dermed var puppemåltidet han hadde i magen oppe igjen.

Er det noen der ute som har noen gode råd?? Leger og farmasøyter, det må da finnes noe annet enn brustabletter til babyer?? Stikkpille er jo en genial oppfinnelse.

Nei, nå er jeg så frustrert som sagt, at jeg trøstespiser sjokolade til den harde gullmedalje. Nå skal jeg koke meg kaffe og prøve å telle til ti.

Litt av en påske. Jommen sa jeg smør....

Ute ser været slik ut... Jeg får betrakte det gjennom vinduet...

Ingenting er som å våkne til spy...

Det er ikke bare bare å vaske og tørke alle valkene...

Forrige uke var grisete av spy. To-åringen ble så sint for at hun ikke fikk spisse fargeblyantene slik at hele leiligheten ble forurenset av blyantspiss, så hun gikk rett på rommet sitt og spydde i rent raseri. Dette var akkurat da Lillegutt oppdaget brekningsrefleksen sin, noe han syntes var utrolig fasinerende og morsomt, så han stakk fingrene i halsen flere ganger i døgnet bare for å kunne få spy litt. Dermed måtte ho mor og han far tørke spy, vaske spy og skifte på senger, klær og vaske sofaer...

Nå har vi vaska gølvet.... osv osv

Nå som påska har startet så vasker jeg jammen spy enda. Selvfølgelig må sykdom dominere hjemmet når det skal være ferie i heimen. Lillegutt har blitt så forkjøla og full av slim at livet har blitt hektisk. Små babyer kan jo hverken snyte seg eller hoste opp slim, så babyen er fullstappa av raseri på grunn av at han føler seg helt tett, stakkars. I dag har han spydd hele fire ganger, i går tre. Hostingen gjør så han brekker seg, så da spruter det over alt.

Dagen har dermed startet med spy og avsluttes med spy.

Heldigvis har hjemmet også blitt preget av at det tross alt er påske. To-åringen og han far har malt påskeegg som har blitt hengt opp i lysekrona. Etter litt knusing og svartmalte egg, ble resultatet fantastisk bra!

God påske alle sammen!

Utrolig morsomt

I en småbarnsfamilie kan matlaging og måltider bli noe ordentlig griseri. Men ingenting slår min helt Atle Antonsen. Klikk på linken nedenfor og kos dere!

Skal det være litt vafler?

Lesestund er grovt i grunn...

Denne staute karen kan vi ikke lenger lese om innenfor våre fire vegger...

Å lese barnebøker er ikke bare bare her oppe i det karrige nord. Jeg og to-åringen satte oss i godstolen med boka Ville dyr. En harmløs liten bok - trodde jeg.

Vi bladde oss gjennom elg, ugle, bever og flere andre dyr som hører skogen til. Alt var koselig og fredelig, men det var helt til vi kom til den nå så fryktinngytende fasanen.

- Hva slags dyr er det? spurte jeg.

- Høne, svarte to-åringen.

- Nei, det er ikke en høne, men en fasan.

- En sa-faen, rettet to-åringen.

Jeg prøvde å overhøre bannskapen hun ved uhell hadde ytret, så jeg prøvde igjen.

- Den heter fa-san.

- Hælvetes-faen, svarte toåringen raskt.

Både jeg og han far i sofaen satte kaffen mildt sagt i halsen.

Dermed må den lille boka Ville dyr nå konfiskeres. Den er alt for grov for nordnorske småjenter....

Jeg trøster meg med at jenta mi må være utrolig intelligent, for i følge vår humoristiske ped.leder i barnehagen, så blir barn i Nord-Norge som ikke har begynt å banne ved to-års alder, sett på som tilbakestående;)

Jeg kan hvis jeg vil!

Sjekk denne fine gaven! Mamma har bursdag snart, og jeg har pakket gaven inn etter alle kunstens regler.

Mamma er nemlig en fanatisk gaveinnpakker der tape er bannlyst. Dermed har jeg nå laget en gave etter hennes smak. Inni er det en lydbok, Havets katedral. Skal visstnok være helt fantastisk.

Håper bare den kommer ned til mamma før hun drar på påskeferie. Tenkte de skulle kose seg med lydboka i bilen på vei til Hemsedal. Gratulerer med dagen den 8.april, mamma!

Kos deg med boka, og god påske!

På bildene nedenfor ser dere min samboer som har laget en tro kopi av lillegutt... Liten og stutt, med en god omkrets rundt magen. Etter bildene og dømme, ser det ut som lillegutt er strålende fornøyd med pappas kunsteriske tolkning:)

TROR JEG AVSLUTTER DENNE DAGEN FØR DEN HAR BEGYNT!

Dette er ikke min dag. Før klokka var ni hadde jeg hatt et maraton av uheldige situasjoner, og jeg var ikke en gang kommet meg ut av morgenkåpa.

Det begynte med ikke mindre enn 3 bæsjebleier, hvor den siste spredte seg helt opp til nakkevalkene til lillegutt og fylte hele pysjen med bæsj. Gutten og pysjen måtte vaskes...

Så skulle jeg lage meg frokost. Varmet meg rundstykker, men maten falt i gulvet med pålegget, ost og syltetøy, ned. Gulvet måtte vaskes...

Hvorfor havner alltid brødet med pålegget ned?

Så klarte lillegutt Å SPY utover hele meg, morgenkåpa og gulvet i gangen. Jeg løp med han inn på badet, der han like så godt spydde litt på badegulvet også... Gutten måtte bades, morgenkåpa, badegulvet og gangen måtte vaskes.

Da alt dette endelig var unnagjort, skulle jeg sette meg ned for en liten hvil, men da var kaffen blitt kald. Min dyre kaffe som jeg hadde kjøpt på spesialbutikk.... Kaffekanna måtte vaskes.

Bestemte meg for å si god natt til denne dagen, eller rettere sagt god dag, men lillegutt ville ikke sove.

Så her sitter jeg og gjør dagen enda surere ved å betale regninger. Hrmf....

Hva ??? Rynker???

Å fylle 30 år er jammen meg ingen dans på roser, nå er jeg for alvor blitt voksen...

I dag skjedde det som jeg fryktet ville skje - på parfymeriet ble jeg anbefalt en rynkekrem... Jeg kan jo overbevise meg selv om at uttalelsen til ekpeditrisen kom av at jeg hadde hatt en veldig hektisk morgen med påskefrokost i barnehagen i snøvær og totalt parkeringskaos, men jeg tror ikke det. Det er vel på tida at selv ho mor må innse realitetene... Fikk også en prøve på en cellulittkrem - som om det skulle være noen trøst!

Ja, ja, livet går jo sin gang. I dag har det i alle fall gått i ett. Som sagt var det påskefrokost i barnehagen til 2-åringen. Hun hadde gledet seg slik til at mamma og lillebror skulle være med henne, at hun satt og grein under hele frokosten for at hun grudde seg sånn til at vi skulle dra... Dermed var det en utrøstelig jente på det ene låret, en baby på det andre - samtidig som jeg prøvde å spise frokost, drikke kaffe og konversere med de andre foreldrene. Det hele endte med en svett mor som måtte amme, midt i folkemengden, og i det totale kaos klarte ho mor å glemme å betale for seg... Det er forresten ikke noe nytt her i gården. Da jeg fikk brystbetennelse for noen uker siden, bar det til legevakten (ble selvfølgelig syk en lørdag...)

Hele familien måtte bli med siden jeg ikke klarte å håndtere lillegutt alene på venterommet, så dårlig som jeg var! Etter timer med venting var både barn og foreldre slitne, så da vi endelig kunne forlate det klamme rommet, glemte jeg jammen å betale for meg. Fikk etterpå en telefon fra legevakten som lurte på om jeg var Elisabeth, og om det stemte at jeg hadde dratt uten å gjøre opp for meg... Jeg måtte konstantere at det var stemte på en prikk. Fikk dermed faktura i posten med gebyr...

Når jeg tenker over det: er det rart jeg har fått rynker?? Snart kommer det vel også grå hår...